cover

Love and Distance

The Helio Sequence

CD (2004) - Sub Pop / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Psykedelia / Elektronika

Spor:
Harmonica Song
Repeater
Don't Look Away
Let It Fall Apart
Everyone Knows Everyone
People of the Secret
Blood Bleeds
S.O.S.
So Stop
Looks Good (But You Looked Away)

Referanser:
Quasi
The Flaming Lips
Dntel
Death Cab for Cutie

Vis flere data

Se også:
Keep Your Eyes Ahead - The Helio Sequence (2008)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Laber indie-elektronika

Portland-bandet Helio Sequence blir ingenting annet enn fantasiløse kopister på Love and Distance.

Brandon Summers og Benjamin Weikel er fra Portland, Oregon, og spiller noe man kanskje kan kalle nypsykedelisk indie-elektronika med islett av stadionrock (grøss!). De har gitt ut to album tidligere, men Love and Distance er deres første på SubPop, hvis omdømme skulle være velkjent.

Duoen har spilt inn Love and Distance i øvingsrommet til Isaac Brock fra selveste Modest Mouse, samt i kjelleren til Weikels foreldre. De har spilt, produsert og mikset alt selv, hvilket jo ikke er så rent lite imponerende i disse gjesteartisters dager. Vaskeseddelen hevder at dette skal være gromme greier, men det vet jeg nå jammen ikke om jeg er enig i. Ta åpningssporet Harmonica Song, for eksempel. Her besudles munnspillets vanligvis appelerende, åndfulle toneprakt til et rent irritasjonsmoment ikke ulikt den hysterisk jævlige blikkfløyta på Ugress' Resound fra et par år tilbake, bare verre. Over munnspillet og de litt U2-aktige elektroniske lydene fra nevnte bands "eksperimentelle" Pop-periode ligger Brandon Summers halsstarrige vokal som et ekko av ordinære vokalister i enda mer ordinære britiske indieband. Seks minutter senere har de omsider liret fra seg, og derfra går det kun oppover. I 37 sekunder.

Misforstå meg rett, Repeater har et ganske fengende komp, og et ganske så fint, lett sommerlekent element av elektronisk velbehag over seg. Men Brandon Summers vokal sender ei ellers fin låt lukt ut i intetheten. Det er rimelig høyt, rimelig bråkete, rimelig drømmende - og tvers igjennom middelmådig. Vokalen ligger riktignok fint i forgrunnen, men Summers har absolutt null og niks å si, og hadde han hatt det ville ikke hans stemme maktet formidle det. Mens elektroniske artister som eksempelvis Postal Service lar vokalen ligge duvende et sted midt inni herligheten, har The Helio Sequence valgt å sende alt de har til frontlinja, med særdeles uheldig resultat.

Don't Look Away er reneste festpillet i forhold, og påkaller smilet med sin blanding av velklingende Casiolyder, glidende gitarer, og melodiske samklang Brendan og Benjamin imellom. Don't Look Away kan også skryte av å være en av de virkelig få gode melodiene på Love and Distance. Den følges av tamme, vasne Let It Fall Apart, som er tuftet på søvnig tromming, trillende elektronika helt uten snert og en drepende kjedelig vokal.

På Everyone Knows Everyone kommer de jammen trekkende med munnspillet igjen, uten at det her blir fullstendig dominerende i lydbildet. Summers toner ned vokalen noe, og på sitt beste låter Everyone Knows Everyone riktig så friskt og flott. Det er dessuten det korteste sporet på Love and Distance, hvilket automatisk gjør det til også det beste sporet. Ikke at man har noe imot lange låter - men de skal helst formidle noe. Trenger ikke engang være viktig. Men noe må det være der. Det må for eksempel være noe med den halvmelankolske klaginga på låter som The People of the Secrets, den daffe koringa eller det intetsigende gitarspillet, men kjedeligere låt kan knapt ha krysset denne dørstokken. Dette gjentar seg på Blood Bleeds - det er som man bare vil reise seg og hyle "nå må det skje noe her!" Nytteløst selvsagt, Blood Bleeds flyter daft ut i ingenting også den, uten at man har ant noen som helst begynnelse eller slutt.

På S.O.S forsøker Summers å kalle på oppmerksomheten - "Can You Hear Me?" - men uten at jeg tror mange gidder komme ham til unnsetning. S.O.S låter i det store og hele som alt annet på platen; det er flinkt og behagelig, men blottet for friksjon, kontroverser, oppsiktsvekkende utsagn og spennende elektronika. Summers har to vokalmessige grep: enten tar han ikke i i det hele tatt og lar stemmen dvele på de lavere tonene, eller han tar litt i. På So Stop! tar han ikke i i det hele tatt, hvilket er like greit, siden det eventuelle budskapet allerede er glemt i det platens nest fineste sang smyger seg innover deg og inn i dyna (den eneste plassen Love and Distance kan komme til sin rett). Looks Good (But You Looked Away) er fylt til randen av smarte musikalske grep, og såvel slidegitar som el-harpe bygger opp under den vare atmosfæren som ligger over låta. Jeg skal passe meg vel for å trekke Kings of Convenience inn i dette, men en anelse likt i uttrykk er det. Og som avslutter er Looks Good... ikke å forakte. Munnspillet er riktignok hentet frem igjen for å tematisk flette det hele sammen, men fungerer denne gang utmerket som bindemiddel. Det søte lille munnspilltemaet danser seg vevert gjennom Looks Good... og avslutter dette kråkehoppet av ei skive med et aldeles nydelig telemarksnedslag.

Summa sumarum: Ikke ei skive å ligge i kø for, heller ikke tenke på å kjøpe med mindre du syns SubPop er slik en grom label at du kjøper alt de har å by på.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - Down the River of Golden Dreams

(Jagjaguwar)

Austins fineste følger opp en av fjorårets høydepunkt innen americana / folk-genren.

Flere:

Fjorden Baby! - Se Deg Rundt i Rommet
Einar Stray - Chiaroscuro