Think Tank

Blur

CD (2003) - Parlophone / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Mesterlig maskinmessig musikk

Til tross for turbulens innad i gruppen har Blurs syvende album vært verdt ventetiden.

Av Fredrik Eriksen

Del på Facebook20.05.2003

Med albumet Think Tank er Blur ute med sitt syvende album. For undertegnede er det en liten begivenhet hver gang bandet fra Londons vestkant kommer med noe nytt. Siden albumet 13 fra 1999 har gitaristen Graham Coxon forlatt bandet. Frontfiguren Damon Albarn har laget plater med sitt Gorillaz-konsept, og vært i Mali og spilt inn verdensmusikk. Damon Albarn har på de siste skivene åpenbart vært mer og mer egenrådig, og har nå definitivt full kontroll over Blur, til tross for at både David Rowntree og Alex James bidrar på komposisjonssiden.

I siste halvdel av 90-tallet ble Blur mer eksperimentelle enn på sine første brit-pop plater fra første halvdel av 90-tallet. Denne tendensen har fortsatt på Think Tank. Albarn bekrefter samtidig at han er en av de fremste i dagens musikkverden til å ta opp i seg musikalske tendenser i tiden og inkorporere dem i sitt musikalske uttrykk. Ikke bare for å bevise at han behersker det, men også for å videreforedle uttrykket og dermed skape ny musikk. Sant nok er det det musikkutøvelse i stor grad går ut på, men få matcher det så bra som Blur og Albarn.

På de siste Blur-albumene har Albarn hatt et behov for å komme med et budskap – i nærmest hymnisk form. Hans Lennonske utleveringer om eget kjærlighetsliv føyer seg også inn her. Ta for deg låtene Tender eller Beetlebum for å forstå hva jeg mener. På Think Tank er det de menneskelige kostnadene ved krig som behandles i åpningssporet Ambulance. På fascinerende vis klarer Blur å mane fram et kjærlighetsbudskap i et i utgangspunktet militærtungt uttrykk, der marsjerende soldater og tanks beveger seg fremover som en kompromissløs dødelig enhet. Låta konnoterer redsel, uhygge, tørst, sinne og ikke minst aggresjon. Mesterlig. Det vitner om et kunstnerisk uttrykksbehov som hele tiden tør å utfordre og tøye grensene. Samtidig vitner det om integritet og trygghet over egne muligheter.

Hyllesten til kjærligheten i singlekuttet Out of Time får i alle fall mine stivnede hjerterøtter til å mykne. Igjen beviser Albarn prov på suveren evne til å leke og utfordre lytteren, samtidig som det er flott moderne pop. At han er en av mange som har lyttet på Love-skiva Forever Changes i det siste, gjør ingenting.

Nesten like fengende er låta Brothers and Sisters som låner øre både til Mali Music-prosjektet og Dub-prosjektet Spacemonkeyz versus Gorillaz – Laika Come Home. Undertegnede er fortsatt like imponert over Blurs evne til å skape fengende låter ut i fra lite melodiøst utgangspunkt. En låt som Gene by Gene er satt sammen av nærmest maskinelle lydkilder – her skrus og monteres det som om man befinner seg i en bilfabrikk. Tøffe, harde lyder blir konfrontert med hverandre uten nevneverdig bruk av musikalsk olje, for så å gå opp i en kakafoni av et sanselig, uimotståelig stykke popmusikk.

Og det er adskillig flere fengende låter på albumet. Riktignok ikke like umiddelbart uimotståelig som på Parklife (1994) og The Great Escape (1995), men ventetiden gjør en bare godt. Da blir man i større grad sittende og lytte til detaljer og spennende vrier, som er med på å heve låtene ytterligere flere hakk når de først sitter.

For de av oss som ikke har evnet å sette oss inn i alle nye stiler og genre gjør Blur til en viss grad jobben for oss. De er innom et stort antall av dagens populærmusikalske uttrykk. Industrirock, nu-metall, world music, lo-fi, dub, pop, dubpop, country, indie rock, rock, elektronica, house beats, punk, psykedelia, soul og jazz. Og selvfølgelig fikser de det, men ikke bare det; det virker ikke påtatt og utvendig, tvert i mot. De utnytter disse stilenes potensiale og videreforedler dem.

Samtidig spiller Blur uten fiksfakserier. Det er rene lydflater og ingen flinkis-arrangementer. Selv uten Coxon er det fjellstøtt utført. Det skulle bare mangle fra et band av Blurs størrelse, men det er såpass mange musikalske baller i lufta at det kunne ha tippa over. I det ligger også enn hyllest til produsentene som stort sett har vært Blur og Ben Hillier. De har maktet å få fram et tørt, tungt og angstfremkallende lydbilde som hele tiden ligger og kværner i bånn. De samme adjektivene kan også tilskrives Damon Albarns vokal. Jeg har alltid likt Albarns raspende, tidvis noe spisse røst, den har liksom hatt "noe" ved seg. Denne gangen er han bedre enn noen sinne. Gjennomgående virker det som om han er tryggere på sitt vokale uttrykk og klarer å slippe seg mer løs, og dermed oppnår han større volum i foredraget. OK, han er ikke verdens største vokalist, men har han vært habil tidligere er han god nå.

Tekstmessig er det vanskelig å ikke ha krigen i Irak i bakhodet når man hører plata (Damon Albarn har vært en kraftig motstander av denne krigen). Det er allikevel en fascinerende samling tekster der temaene politisk massemanipulasjon og kjærlighet har en sentral plass. Albarn har også evnen til å skape spennende, men litt kjølige tekstlige bilder. Og hans bruk av ord og vendinger er aldri forutsigbare. Slik sett fører bare platens tittel til flere morsomme turer ut i det engelske språket.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: