Genre:
Rock
Spor:
Bore Me
Fits
Pigeon
Anchors
Cadillac
Bayleaf
Every Family
Unhand Me
Hellbent
Fend It Off
Referanser:
Green River
Pearl Jam
Mother Love Bone
Temple of the Dog
Brad
Ingenmannsland
En noe intetsigende utgivelse, men med enkelte delikate øyeblikk.
Del på Facebook11.10.2001
Stone Gossards soloskive var etter et par gjennomlyttinger en skive jeg gjorde meg klar for å kveste hardt. Etter litt tid har jeg lagt de skarpeste knivene tilbake i slira, og faktisk endt opp med å hygge meg litt med Bayleaf.
Gossard har en ærverdig bakgrunn fra Seattles ur-grungere Green River, men etter hvert har han valgt en mer raffinert stil. Da gutta i Green River skilte lag, gikk Gossard til Mother Love Bone (i stedet for Mudhoney), og da Andrew Wood døde viet han seg til Pearl Jam og sideprosjektet Brad.
Hans solodebut er hverken fugl eller fisk, men mer et forsøk på å kombinere de mer følsomme øyeblikkene til overnevnte band med en hårete glam-grunge (Bore Me, Pigeon, Unhand Me). Om disse sporene er det ikke så mye annet å si enn at de fungerer mest som uinteressant fyllmasse, som vanskelig hadde fått plass andre steder.
Styrken til Stone Gossard ligger dermed i de mest groovy og upretensiøse låtene, som rolige Fits og den mektige powerballaden Anchors, selv om band som Live gjør dette like bra.
Bayleaf preges ellers av en ganske stor grad av variasjon innenfor rammene til Gossard. Cadillac fremføres eksempelvis i en sløy reggae-rytme som faktisk ikke låter så aller verst. Han har dessuten utvist god smak i å velge ut medmusikere, der særlig Pete Droge gjør en som alltid stødig jobb på gitar. De beste låtene på Bayleaf er der de to får holde på mest for seg selv. I det rufsete tittelkuttet, som går i god gammel Neil Young-ånd, får de leke seg helt på egenhånd med godt resultat. Gossard forsøker seg også som soulsanger (Every Family), uten at det blir spesielt sjelfullt av den grunn. Med de to avslutningssporene, Hellbent og Fend it Off, er han ute i ingenmannsland igjen. Ikke engang snill produksjon og vennlig instrumentering klarer helt å samle trådene, og bidrar til at helhetsinntrykket kanskje blir urettferdig svakt.
Jeg vet ikke helt hva Gossard har på hjertet og har ingen anelse om hva hans musikalske prosjekt egentlig går ut på, men kan samtidig ikke annet enn å anbefale Bayleaf til elskere av tyngre middle-of-the road rock. Sømmelig kort er den også.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Sørgelig å se ellers så "våkne" plateanmeldere slakte et av fjorårets fiineste produkt, og samtidig stille spørsmål om herr Gossard i det hele tatt har no å melde...!
Jeg har for lengst skjønt, at det i visse skribent-kretser, ikke er ansett som hverken kult eller hipt å innrømme at Seattle-bølgen er det største som har skjedd i musikkhistorien siden 60 og 70-tallet.
I tillegg virker det som om mannen bak Alive, Even Flow, ja hele Ten-albumet, aldri skal la seg "renvaske", og oppnå den status han fortjener som låtskriver anno 2001-2002.
The Strokes, BRMC, The Hives og The White Stripes er alle skyldig sin karriere til band som Pearl Jam og Nirvana, for ikke å snakke om Soundgarden, som banet veg i vellinga og satte ROCKEN på tapetet igjen.
Kjære musikkelskere: La dere ikke lure til å glemme røttene deres; DYRK GRUNGEN, kjøp Bayleaf, og opplev at Stone Gossard fortsatt sparker...
Mvh.
Peder André Skoglund
("grønsjer" av hjerte, men klippet håret i 1997)