7 Live #5

J. Majik

CD (2001) - Seven / DMC / Goldhead

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Jungle majik

Et langtrukkent 'Battle Of The Giants' innen drum'n'bass. NB! Ikke for nybegynnere.

Av Tom-Erik Lønnerød

24.11.2001

Dance Music Community (DMC) ble lansert i 1983 som en abonnementsordning for DJer, slik at de kunne sikre seg de nyeste skivene. Senere lanserte også DMC verdensmesterskapet i kunsten å mikse skiver, som i sin tur har gitt grobunn for den voksende turntablismen. DMC er også initiativtaker til Mixmag, bransjebladet som har gjort like mye for dansemusikken som Rolling Stone i sin tid gjorde for rocken. I 1999 ble arvtakeren til Mixmag Update lansert som "7", med en påfølgende kampanje med utgivelser av DJ-mikser under tittelen "7 Live".

J. Majiks miks er den femte i rekken, og den første hvor en drum'n'bass-artist får leke seg bak platespillerene. Gudfaren i disse sammenhengene, Goldie, har gitt ungstuten J. Majik kallenavnet "The Luke Skywalker of drum'n'bass". Til tross for sin unge alder har J. Majik, eller Jamie Spratling om du vil, rukket å befeste sitt navn i de hardeste rytmekretsene. Gjennom utgivelser på Goldie-kollektivet Metalheadz, og på sin egen label Infrared, har Majik imponert undergrunnen med hard drum'n'bass. Der guttens uttrykk på soloskivene blir vel kantete og lite melodiøst, greier han på denne mikseren å variere uttrykket slik at det svinger mellom beintøffe rytmerace og svevende melodilinjer.

Det er særlig første halvdel av skiva hvor balansen mellom rytmen som drivende element og rytmen som overdrivende element fungerer best. Beatene utkjemper en kamp om herredømmet gjennom hele skiva, og innledningsvis greier J. Majik å temme det frenetiske rytmesporet, men må gi tapt mot slutten av miksen. Ballet innledes av Roni Size-aktige Invaderz og Un-Cut, hvor den kvinnelige vokalen strever for å nå igjennom rytmeinfernoet. Selvsagt er det rytmen som går av med seieren, og lever videre på neste spor. Den rullende bassen som treffer deg i mellomgulvet og rister løs alle kroppens ledd, er allestedsnærværende gjennom denne innledningen.

Det tøffeste bidraget på miksen er Trinitys Picture On The Wall, hvor bassen er så tung at den løfter deg ut av godstolen. I mitt hode har alltid jungle eller drum'n'bass vært storbyens musikk. Som om byen våkner i et iskaldt, blått lys à la Shinya Tsukamotos Tetsuo-filmer. Det er noe avskrekkende og digert over lydbildene som skapes med harde rytmer og dundrende bass, som om en indre kamp utkjempes i hver låt. Hollywood-filmen har bidratt til å bås-sette uttrykket for den store hopen til et lydspor som plasseres over en biljakt for så å forsvinne like fort som den kom. Biljaktreferansen dukker opp i J. Majiks egen låt, Spaced Invader, sammen med Hatiras, og man får lyst til å tråkke litt ekstra hard på gassen, selv i egen stue.

Det er etter denne innledende låtsekvensen at ting begynner å falle fra hverandre. Det frenetiske rytmejaget tar ingen pauser, og med mindre man er fanget i rytmens hypnotiserende gjentakelser på dansegulvet, mister man tålmodigheten og interessen. Den glimrende miksingen til J. Majik fortsetter; låtene glir over i hverandre uten brudd eller glipp, og for dem som nyter dette under strobelysene må det være himmelsk. Gutten er talentfull så det holder, og posisjonen i rytmemiljøet befestes ytterligere med denne oppvisningen som rytmerytter. Det blir bare så innmari introvert i lengden at jeg faller fra lenge før skiva er i mål.

Et snev av variasjon kan anes i det tidligere uutgitte sporet Only When It Rains til Accidental Heroes. Vokalen bidrar til et midlertidig brudd i rytmeinfernoet. J. Majik skrur opp tempoet på neste spor. Bassen borer dypere enn noensinne på Dillinjas Valve Sound for så å høyne frekvensen på Bad Companys The Nine. Skiva avrundes med en oppvisning fra J. Majiks eget selskap, Infrared. Futurebound og Protocol samarbeider på sporet Horse Pillow, før Majik tar saken i egne hender på Tell Me og We Analyze.

Jungle blir ikke viet særlig mye oppmerksomhet utenfor de innerste kretsene av innvidde. Kan hende det er noe i selve musikken som fører til at man forhaster seg forbi når man møter disse smellende rytmene fremført av unge menn. Jeg tror i hvert fall at det er aggressiviteten og de langdryge rytmeeksessene som gjør at hvermansen aldri plukker opp J. Majik og hans allierte fra platesjappa. Men hvis man først skal dvele ved denne rytmetunge stilen, vil jeg anbefale å begynne med Goldie og Roni Size, som varierer rytmesporet i større grad, for så å sneie innom Norges bidrag; Teebee. Etter det burde grunnlaget være på plass for at man eventuelt kan gå løs på og takle J. Majik.

Groovissimo

Kenneth Ishak And The Freedom Machines - Kenneth Ishak & The Freedom Machines

Ein Ishak med eit meir frigjort sonisk sinnelag. Men poptonen er der, flott er den òg.

Flere: