cover

Sénégal

Wagëblë

CD (2005) - Two Thou

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Africana

Spor:
Intro
Babylon
Sénégal
Ca C'est Moi Et Pas Toi
Door Waar
Niatta Att
Defenition
Ghetto
Todjëll Gëb
Do It
Djirgen
Larmes D'Afrique
Outro

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Senegalesisk hip-hop med potensiale

Sammen med norske krefter har Wagëblë laget et solid album.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har særlig peiling på afrikansk hip-hop, og senegalesisk hip-hop er således ikke mitt sterkeste kort. Allikevel har jeg fått med meg Wagëblë, mye grunnet deres tilknytning til vårt kjære langstrakte, skiløperfostrende, jantelovspregede, fredsbevarende (og rakettproduserende), Ivar Dyrhaug-elskende, kvalmt velstående hjemland.

Gruppa ble delvis oppdaget av norske Fred Russel og førstealbumet ble produsert av norske Rumblin' som tidligere har produsert for navn som Kleen Cut, Diaz og Karpe Diem. Samme Rumblin' står for produksjonen også på oppfølgeren, og flere norske navn, deriblant Kleen Cut og STL har fått æren av å være med på moroa.

Wagëblë er idag det største navnet på den senegalesiske hip-hop scena etter debutalbumet som skapte mye oppstyr i hjemlandet, og de to rapperne Waterflow og Eyewitness har med oppfølgeren Sénégal klart å skape et overraskende bra album, med låter som overgår det meste av hva som lages i landet med isbjørn i gatene (les: Norge).

Sénégal åpner veldig bra med melodiøse Babylon, hvis svakeste punkt nok dessverre er den norske jenta STL som ikke overbeviser med et litt usikkert vers. Både Waterflow og Eyewitness leverer bra og Babylon er absolutt en av højdarene på skiva med et kult refreng og en beat blant de beste jeg har hørt av en norsk produsent.

Andresporet Sénégal stikker seg også positivt ut, og er godt og funky produsert med både strykere og el-orgel som fungerer. Albumet er jevnt over velprodusert og mesteparten av låtene er bedre enn det jeg har hørt Rumblin' gjøre for artister her hjemme. Det virker som han har samla opp beats til Wagëblë, og hvem kan vel skyte ham for den prioriteringen? Jeg hadde vel heller latt disse gutta gjøre et album over beatsa mine enn Diaz, for å si det sånn.

Todjell Geb er en noe mer aggressiv synth-basert sak, med et dystrere lydbilde som kler gruppa og spriter opp albumet. Do It befinner seg i samme gate med en hissig produksjon som nesten (merk: nesten) hører hjemme på et Jadakiss-album. STL kommer bedre ut av her enn på Babylon, og man ser fram til å høre hva hun etterhvert klarer å komme opp med på egen hånd. "Jenterappere" (hvilket forferdelig ord) er ikke noe Norge har flust av, og et ethvert tilskudd tas imot med entusiasme her i gården.

Mine to albumfavoritter blir nok allikevel gitarbaserte Djirgen og rolige Larmes D'Afrique. Begge låtene er hakket mer melankolske enn størstedelen av albumet, og den stemningsfulle produksjonen kommer virkelig til sin rett med rappere som Waterflow og Eyewitness som kan variere flow og stemme, og som kan gjøre bra refrenger. Larmes D'Afrique er for meg albumets beste spor på tross av (eller på grunn av) beaten som ligger mistenkelig nær en Dre-produksjon. Låta er virkelig fin og det er trist jeg ikke fatter et ord av hva som blir sagt da jeg har en sterk følelse av Waterflow og Eyewitness leverer svært gode conscious-tekster om Afrika og kontinentets problemer.

Noen av sporene på Sénégal sklir litt forbi uten at man helt får taket på dem (Niatta Att, Definition, Door Waa), men det er langt fra dårlig eller kjipt. Bare litt uinteressant. Særlig Definition er i overkant statisk og trangen til å skippe videre melder seg litt for fort. Door Waa blir for pompøs og masete selv med norsk bidrag på mikken. Kleen Kut gjør et gjennomsnittlig gjestevers som seg hør og bør, og har som vanlig en av Jay-Z sine flows kilt fast mellom fortenna. Nokså lite spennende, men hyggelig gjort av Wagëblë og Rumblin å la ham få være med å leke. Dessverre er disse tre-fire svakere sporene plassert etter hverandre, og albumet blir (utilsiktet eller ei) delt i fire med en bra åpning etterfulgt av et litt dødt parti, et mer aggressivt parti, og så en noe melankolsk avslutning.

Mitt manglende språkøre gjør meg ute av stand til å bedømme tekster annet enn at jeg plukker opp et og annet ord på Ghetto og hjerte/smerte-refrenget på Larmes D'Afrique. Jeg setter allikevel en femmer eller to på at tekstene er nokså gode, mye basert på gruppas image som bevisste rappere som ønsker å sette sosiale problemer på dagsordenen og deres engasjement for velferd i Senegal.

Wagëblë skal i tillegg til engasjement og bra låter (med bra refrenger) ha skryt for å ha laget et 13 spors-album med 11 låter (se bort ifra Intro og Outro) snarere enn 22 spor med 4 interludes og fem-seks unødvendige spor som hip-hopskiver ofte har i disse dager. 11 låter holder lenge og man slipper som lytter å kjede seg gjennom seks-sju halvferdige spor som med normalt utviklet (les: ikke hasj-skadd) dømmekraft hadde blitt forkastet lenge før skisse-stadiet.

Alt i alt er Sénégal et solid album som absolutt bør kunne flytte Wagëblë ut av Senegal og inn i Europa. Noen dødpunkter finnes det selvsagt, men albumet er en positiv opplevelse som har potensiale til å sette Dakar på kartet i hip-hop sammenheng for andre enn senegalesere.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?

(Constellation)

Klezmer-punk og balkansk delirium-dans i ly av Silver Mt. Zion? Gjør klart for Black Ox Orkestar!

Flere:

Love - Forever Changes
Anne Marie Almedal & Erik Honoré & Jan Bang & Nils Chr. Moe-Repstad - Going Nine Ways From Wednesday