cover

Whips

The Wind-Up Bird

CD (2003) - The Music Fellowship

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En kärlekshistorie

Etter fire år tok forholdet til dama slutt. Her er resultatet i musikalsk drakt; 45 minutter med skjønnhet, lidelse og smerte.

Etter fire år tok forholdet slutt mellom Joseph Grimm og hans kjære. Det har han laget sitt eget musikalske soundtrack av. Whips gjenspeiler denne perioden av hans liv gjennom 8 spor/2 deler/1 sammenheng. De fem første sporene danner setningen "Sorry That I've Become This Monster", og er et lengre stykke som bygger seg opp mot en telefonsvarer-beskjed fra fruen som Grimm vrir og vrenger på til det blir en vegg av hvit støy i det som er en "love story without a happy ending". Del 2 heter "I Love You a Lot", og er ment å være et stykke for forsoning og helbred. Whips har blitt et imponerende ettermæle av en ikke helt bra fase i Grimms liv. En vokalfri fortelling fra mørket og opp mot lyset, tilbake til livet, i det musikalsk grenseløse ingenmannsland mellom organisk rock (folk, drone, post-rock à la Montreal) og elektronisk (minimalisme, glitch, ambient).

"Hovedinstrumentet" til Grimm er en PowerBook som han sammen med Jeff Smith (fra Jerome's Dream) fyller opp med gitarer, pedal steel, blåsere, "appalachian fiddle", stemmer, diverse soniske krumspring og elektronisk blipper & blopper. Ut av maskinen kommer både vakre, langsomme, behagelige toner og mer forstyrret, mørk støy. Grimm og Smith klarer på alle måter å balansere lys/skygge, dynamikk og ro på en måte som skaper et helhetlig og en ikke rent lite medrivende stykke plate.

Del 1 åpner svært vakkert, og bunnløst trist, med Sorry. Her er vemodig felegnikk, forsiktig gitarpelling og tungt hengende lydtepper, som nikker forsiktig mot Labradford cirka Mi Media Naranja idet man løftes ut av kroppen og bringes oppover mot himmelen. Man kan dog ane at alt ikke er som det skal være, og kollapset i Grimms personlige liv kan føles gjennom den mørke undertonen allerede tidlig på platen, der en økende spenning, eller intensitet vokser gradvis frem. På That I've løftes sorgtunge blåsere over et intenst gitarcrescendo, mens et øyeblikks tilsynelatende forsoning kan oppleves på Become. Det vil ikke vare. "I'm really sorry I'm making you feel so sad..." hulker en gråtkvalt stemme på This, og det som tidligere kan ha virket som en distansert plate har med ett blitt nesten ubehagelig personlig. "Sorry That I've Become This Monster, I Love You a Lot" er damens siste hørbare setning, en frase som Grimm tar tak i, forstørrer, gjentar, drukner med voldsomme støyangrep, river i fillebiter og stamper på til setningen blir løsrevne ord blir fragmenterte bokstaver som brenner smertefullt opp en etter en. Det kunne blitt en voldsom avslutning på del 1, men flammen slukner i Monster, som er en retur til felen og den ambiensen vi hørte innledningsvis. Som en reaksjon på voldsomme This, og stilmessig ikke ulikt Angelo Badalamentis filmmusikk til The Straight Story. Puh.

På del 2, I Love You a Lot skal bitene settes sammen igjen på et vis, og det gjøres ved å følge noenlunde samme logikk og oppbygning gjennom tre seksminuttere. Igjen høres denne navnløse kvinnen, innledningsvis, nå med bare ordene "I love you..." til ringende tremologitarer, ikke helt ulikt band som Mogwai/Godspeed. Men der disse søker en form for utløsning, blir tonene mer hengende og dvele hos The Wind-Up Bird. Brytningen kommer med You med brennende knitring som dominerer foran et urolige piano, inntil vi tar avskjed med Grimm på A Lot. Her blåses restene av bålet bort med metronomisk taktfasthet og tåredryppende blåsere.

Whips er en plate med stemning og spenning, den er stygg og uhyggelig vakker, tidvis vond å lytte til, men med strimer av lys, uansett hvor fattige, som gir den håp og styrke, og ikke minst har den en dybde som bare blir forsterket av den instrumentale bruken. Ord blir fattige. Whips er musikk fra hjertet, rett til hjertet.