cover

Out Of Order

Infrasound

CD (2005) - Versity Music / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Post-punk

Spor:
Final Warning
Ceasefire
Keep 'Em Talkin'
Deerhunter
Demons
Still Life
Headlights
Dusty Radio
Animal Man
Walk On Water
Fossils

Referanser:
The A.M.
The Strokes
The Hiss

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Zzzzzzzzzzz...

Dette er noe av det kjedeligste og mest meningsløse jeg har hørt på svært, svært lenge.

Det er sannelig ikke lett å vite hva man skal si noen ganger, særlig ikke når det virker som man hører på samme skiva igjen og igjen litt for ofte - uten at det faktisk er den samme skiva. Det er en jungel der ute for øyeblikket, en jungel av band som forsøker å ligne på visse hippe og overhypa andre band - mange av dem gjør det for så vidt på veldig bra måter. For å være helt ærlig, så var det med denne innstillingen jeg sjekka ut debutskiva til Infrasound; jeg var en smule skeptisk, med andre ord.

Slik The Futureheads gjorde på sin debut for knappe to år siden, bruker også Infrasound Andy Gill som produsent. Gill er best kjent som gitaristen i Gang of Four, og i etterkant for å ha produsert og samarbeidet med en god del artister. Og det er i grunnen et riktig så fint grunnlag for en feiende flott debutskive - det er jo tross alt ikke veldig mange debutanter forunt å få Gill som produsent. Sist gang det skjedde ble resultatet svært overbevisende, i form av debuten til nevnte The Futureheads. Der stopper for øvrig likheten mellom de to, på flere nivå.

Jeg gjøv kanskje ikke løs på denne skiva med de beste forutsetningene, men i begynnelsen var jeg faktisk ganske så sikker på at mine fordommer hadde vært feil. Etter første gjennomhøring satt jeg igjen med et inntrykk som var betraktelig bedre enn forventningene tilsa - uten at det nødvendigvis betyr at resultatet var fantastisk. Etter hvert så havna skiva i spilleren igjen, og i mellomtiden hadde jeg naturlig nok hevet smertegrensen litt. Og denne gangen var det rett og slett bare utrolig, grensesprengende kjedelig! Det kan godt være at jeg kunne ha falt for fristelsen etter å ha hørt en låt som Dusty Radio og punga ut for denne skiva - for det er omtrent bare på disse 3 minutter og 25 sekunder de viser at det ikke bare er håpløshet her.

Infrasound tjener ikke akkurat på at de har et passe anonymt sound. Det er svært lett å miste fokus mens man hører på skiva. Det er nesten imponerende når bandet finner toppen av skalaen for meningsløshet på låter som Animal Man og Still Life. Det er hele tiden snakk om småpompøs rock som til tider halvveis kan erte opp en liten nerve, men det er akkurat her størsteparten av problemet til skiva ligger, synes jeg: Det hele høres så utrolig halvgjort ut. Hver gang et refreng avsluttes blir man bare sittende og vente på det egentlige refrenget som lå an til å bli mye bedre enn det vi akkurat har hørt. At dette er slitsomt er det liten tvil om.

På Demons er det litt som minner om Coldplay faktisk, med unntak av vokalen da. Forskjellen bortsett fra det, ligger i at Coldplay fremstår som spennende band i forhold. Demons er igrunn Out of Order i et nøtteskall; den mangler form og innhold. Det blir som å se Charlie og Sjokoladefabrikken i svart/hvitt, det har jeg prøvd og det er ikke noe kult i det hele tatt. Gleden med det hele er borte vekk.

Jeg savner rett og slett litt spenst i låtskrivinga, slik de har gjort på Dusty Radio. Om det betyr at de må bytte ut en del av denne påtatte pompøsiteten med korte, effektive riff, so be it. Den litt mer skranglete sounden kler dem dessuten betraktelig bedre.

Out of Order ender opp med å bli en tafatt og innholdsfattig debut som svært sjelden når mer enn halvveis opp på noe som helst av det de gjør på denne skiva. Det ville også ha hjulpet om de tok med den to år gamle debutsingelen, Fire in the City, som går alt på albumet en høy gang. Det meste høres altfor ordinært ut til å nå lengre enn nettopp halvveis, og alt i alt er denne skiva rett og slett bare helt ubetydelig.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Shins - Wincing The Night Away

(Sub Pop)

Dette er plata som kommer til å dele både fans og kritikere i to, fordi den er både tyngre og rarere enn sine forgjengere.

Flere:

Motörhead - Inferno
William Hut - Versus the End of Fashion Park