cover

Up High in the Night

Arlo

CD (2001) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Lo-fi / Powerpop / Alternativ / Indierock / Poppunk

Spor:
Forgotten
Sittin' on the Aces
Lil' Magic
Nerf Bear Bonanza
Oh Yeah
Kenji
Lucid
Shutterbug
Elena
Loosen Up
So Long
Botched

Referanser:
Pixies
Weezer
Guided By Voices

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Indie Rock Redux

Solid forankret i indie-rocken fra midten på 90-tallet dukker Arlo opp med et sjarmerende debutalbum som kanskje kommer litt for sent?

Fra udødelige Sub Pop Records kommer LA-baserte Arlo med sin første langspiller, Up High in the Night. Etter 6 år på farten leverer de nå altså sitt debutalbum med 12 upretensiøse og ærlige rock'n'roll-låter. Fundamentet er basert på en velprøvd formel bestående av gitar, bass, trommer, tre grep og bøtter med energi.

De har tydeligvis hentet inspirasjon fra den gitarbaserte indie-rocken fra midten av 90-tallet, og da i særdeleshet fra Pixies. Nate Greely og Sean Spillane deler på vokalistjobben, og minner til tider om en aggressiv utgave av Tom Petty. De har en forkjærlighet for hyggelige harmonier og koringer i beste Beach Boys-stil, men ingen av dem kan påberope seg å være særlig gode vokalister. Arlos styrke ligger på et annet plan. Det er jevnheten i låtene, de catchy refengene, teft for gode melodier, og den heftige veggen av gitarlyd som gjør dette til en hederlig og sjarmerende debut. Det skulle ikke forundre meg om disse pot-rockerne er tiltenkt en rolle som fanebærere for Sub Pop, etter at fordums storheter som Nirvana, Soundgarden og Mudhoney er blitt til hyggelige minner. Spørsmålet som da reiser seg er om Arlo er litt for sent ute, eller om vi allerede er klare for en 90-talls revival?

Åpningssporet Forgotten smeller ut av høytalerene. Knalltøffe gitarriff og skingrende falsettvokal setter straks standarden for platen. Med pubertale tekstlinjer som "...use your erections to drill through the wall", forteller Arlo oss at de ikke har noen viktigere agenda enn å lage litt spas og støy. Den bittersøte Shutterbug er et stykke pur popmusikk om sommerforelskelse, som med sine "woo woo woo"-koringer og vakre harmonier bekrefter et slektskap med Beach Boys og 60-talls popmusikk.

De har funnet tyngdepunktet mellom punkens energi og popens vakre harmoni på en overbevisende, men ikke akkurat nyskapende måte. Arlo bryter ikke nytt terreng, de tråkker heller rundt på oppgådde stier, men de gjør det på et modent og stilsikkert vis. De er ganske enkelt sjarmerende i all sin enkelhet.

Har du sans for band som Weezer, Pixies, Foo Fighters og Offspring, bør du absolutt sjekke ut Arlo. Det eneste du risikerer er svidde høyttalerspoler etter neste vorspiel... Rock on!

PS: Bandnavnet har ingenting med Woodie Gutheries sønn å gjøre, men er navnet på lydmannen hos bandets lokale favorittklubb; Mr. T's Bowl.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jamey Johnson - That Lonesome Song

(Mercury)

Ei nesten heilt ny stemme frå nabolaget til Hank Williams tar ein sylskarp innersving på det aller meste av dei siste åras countrymusikk.

Flere:

My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light
Harmonica Sam - Rocker No.1