cover

My Generation

The Who

2 x CD (1965) - Polydor / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop

Spor:
Out in the street
I don't mind
Good's gone
La-la-la lies
Much too much
My generation
The kids are alright
Please, please, please
It's not true
I'm a man
A legal matter
The ox
Circles
I can't explain
Bald headed woman
Daddy rolling stone


Leaving here
Lubie (come back home)
Shout and shimmy
(Love is like a) Heat wave
Motoring
Anytime you want me
Anyhow, anywhere, anyway
Instant party mixture
I don't mind
Good's gone
My generation
Anytime you want me
Legal matter
My generation

Vis flere data

Se også:
Live at Leeds - The Who (1970)
Live at the Royal Albert Hall - The Who (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Jeg har aldri likt 'My Generation'

Skal du bare kjøpe ei plate av The Who i sommer, bør det være luksusutgaven av 'Who's next'.

Jeg har aldri likt "My generation".

Ja da, du leste riktig.

Det er litt rart, for det er den sangen de fleste forbinder med The Who, samme hvilken generasjon de kommer fra. Det er ingen dårlig låt, bevares, jeg synes bare ikke at den er så tøff og stilig som alle vil ha det til. Jeg vet ikke ikke helt hvorfor, heller. Jeg er ikke sikker på om det skyldes stammingen til Roger Daltrey, det litt masete kompet, som starter og stopper, eller den skråsikre, bastante, men likevel så naive teksten til Pete Townshend.

Kanskje har det mest med det siste å gjøre.

Den legendariske linja "I hope I die before I get old" ga Pete Townshend litt for mye å leve opp til. Han begynte tidlig å angre på at han i det hele tatt hadde satt tanken ned på papir. Singelen fra oktober 1965 ble tatt på alvor av en generasjon skuffede, desillusjonerte ungdommer. Den satte Pete Townshend i en situasjon han ikke kunne slå seg ut av ved å knuse gitarer på scenen. Den sendte ham med den lange nesa først ned i ei bøtte med brandy.

Hvis noen spør hvem The Who er, blir som regel svaret: Gruppa som spiller "My generation". Jeg skulle ønske at de heller hadde fått høre "Pictures of Lily", "Substitute", "Behind blue eyes" eller kanskje "How many friends".

Jeg har aldri likt "My generation".

Men da snakker jeg om sangen, ikke albumet.

"My generation", debutplata til The Who, har jeg ikke eid i offisiell utgave før nå. Det skyldes at Shel Talmy, som produserte gruppa i 1965, har hatt kontroll over mastertapene. Han har nektet å gi dem fra seg, noe som har ført til at "My generation" ikke er blitt remastret og pusset opp. Det har vært mulig å finne plata på cd, men lyden har vært heller dårlig. I fjor ble striden mellom The Who og Shel Talmy løst. "My generation" høres endelig ut som den skal gjøre.

Dessverre er det ingen stor plate.

Greit, så er "My generation" en oppsiktsvekkende, til dels eksplosiv debut som lukter av The Kinks, The Beatles, Motown, Bo Diddley og fuktige kvelder på The Marquee i Wardour Street. Keith Moon høres allerede ut som den mest sensasjonelle britiske trommeslageren gjennom alle tider, selv om han holdes hardt i tøylene på en låt som "I don't mind". Det kan også godt være at John Entwistle spiller en av rockens første bassoloer på "My generation".

Men jeg er ikke sikker på om det er nok i dag.

Det er nok rett som det sies. The Who laget ikke et vellykket studioalbum før "Who's next" i 1971. På "Please, please, please" hører vi bare nok et hvitt rhythm'n'blues-band som så gjerne vil være James Brown. Flere av låtene på "My generation" høres merkelig tamme og fislete ut. Roger Daltrey likte nok å synge "I'm a man", men han har ikke halvparten av brunsten og pondusen til Bo Diddley eller Muddy Waters. Sammenlignet med James Brown blir han en kvisete, britisk skolegutt i stemmeskiftet.

Pete Townshend prøver ikke en gang å skjule fascinasjonen for Ray Davies. Han har selv fortalt at han skrev den svært Kinks-inspirerte "I can't explain", som ble gitt ut på singel i januar 1965, for å imponere produsent Shel Talmy, som hadde styrt spakene under innspillingen av "You really got me". På "My generation" er Pete Townshend i ferd med å finne seg selv som låtskriver, men flere av sangene er anonyme og retningsløse, og mangler den helt store melodien og slagkraften.

Men det finnes unntak.

Jeg har alltid vært glad i "The kids are alright", sangen som i sin tid åpnet side to på albumet. "The kids are alright" har den uskyldige, eviggrønne kvaliteten som "My generation" mangler. Teksten har kanskje fått ny mening med åra, men det gigantiske mellomspillet, der Keith Moon for første gang slipper alle hemninger og Pete Townshend prøver å rive gitaren fra hverandre med plekteret, er fortsatt like nådeløst og knusende.

Disk 2 av "My generation (deluxe edition)" byr på en del alternative versjoner og demoer, pluss låter som ble utelatt fra det originale albumet. Mest lar jeg meg rive med av "(Love is like a) Heat wave" og James Browns "Shout and shimmey", som Keith Moon skubber framover i vanvittig tempo. Jeg kan tydelig se for meg hvordan Pete Townshend klapper i hendene og tar noen keitete dansesteg på scenen, slik som i dokumentaren "The kids are alright".

"My generation" er ikke blant de beste platene til The Who. Skal du bare kjøpe ei plate av gruppa i sommer, bør det være luksusutgaven av "Who's next", som blant annet gir deg et gnistrende liveopptak fra The Young Vic. "My generation" bør likevel stå i hylla di, side om side med "Live at Leeds", "Quadrophenia", "Who by numbers" og alle de andre.

Den er en viktig del av historien, om ikke annet.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Money Will Ruin Everything 2

(Rune Grammofon)

Rune Grammofon feirer ti år i bransjen – og hvilken feiring!

Flere:

Espers - Espers II
The Twilight Singers - Dynamite Steps