200 Tons of Bad Luck

Crippled Black Phoenix

CD (2009) - Invada

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ballader ved reisens slutt

Storslått og omfattende britisk bandprosjekt som tar for seg i mange retninger.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook29.10.2009

"Endtime ballads" omtaler Crippled Black Phoenix musikken sin som, og med det sier det britiske bandet både noe om stemningsleie, lystighetsfaktor og tempo. 200 Tons of Bad Luck er omgitt av tunge stemninger, røykfylte visjoner og progressive ideer, og omfavner flere stilretninger.

Det er ikke så rart, for Crippled Black Phoenix er satt sammen av folk med bred erfaring, der Electric Wizard, Portishead og Mogwai bare er noen referansepunkter. Justin Greaves (Wizard, Iron Monkey, Earthtone 9 og en rekke andre) har samlet et stort ensemble for å skape visjonær musikk som er smeltet samme av hvert enkelt medlems forhistorie. Dette er musikk som er tuftet i tidlige 70-talls idealer; pompøst og progga, langhåret og vidstrakt. Her er også hint av stoner, frifolk og mer moderne, konseptuell post-rock (med poststempel både fra Glasgow og Montreal). Det kunne fort blitt en vassen grøt, men det skjer aldri her. 200 Tons of Bad Luck, deres andre, er en altomfattende og episk sak på nærmere 80 minutter, og en plate som er en kontinuerlig fryd å dukke ned i.

Ok, noe av eklektismen drar platen i litt for mange retninger, og et spor som 444, med trekk fra britisk folkrock og Queens of the Stone Age, synliggjør noen av fallgrubene som dette bandet aldri er langt unna å stupe rett ned i. Utover på platen blir det også tydelig at gjerne kunne strammet inn materialet en del, men skitt au. Det forplikter å levere 200 tonn med gigantisk musikk.

Jeg vil anmode lytteren om å først sjekke ut det sfæriske åpningssporet Burnt Reynolds, en av de flotteste døråpnerne til en plate i år. Og selvsagt det nær 20 minutter lange eposet Time of Ye Life/Born for Nothing/Paranoid Arm of Narcoleptic Empire - noe så utdatert som en låtsyklus, og omtrent noe sånt som et samspill med Pink Floyd og Isis kunne blitt. Endtime power ballads har aldri virket som et så bra konsept som akkurat her.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: