cover

6.12

Värttinä

CD (2001) - BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folkrock / Folkemusikk

Spor:
Äijö
Viikon Vaivane
Käppee
Hoptsoi
Meri
Liigua
Kylä Vuotti Uutta Kuutta
Pihi Neito
Mie Tahon Tanssia
Laulutyttö
Outona Omilla Mailla
Ukko Lumi
Seelinnikoi
Vot I Kaalina
Äijö (video)

Referanser:
Mari Boine
Hedningarna
Sorten Muld
Dead Can Dance
Jan Garbarek
Farmers Market

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Dynamikk og trøkk!

Vakker, danseinnbydende og fyrig finsk folkrock - i levende live.

Taxfree-sjapper på flyplasser er fine greier, du! På vei tilbake fra en stresstur til broderlandet Finland forleden ble jeg stående tilbake med 20 euro i seddels form, en sum så liten at vekslingsgebyret ville gjøre en valutaomformingsprosess meningsløs. Nå var imidlertid Taxfree-røyken allerede i boks, så det etterlot meg med en egentlig svært hyggelig luksusproblemstilling: Hva gjør man med 20 euro på en flyplass i Helsinki (betenkningstid 20 minutter)?

Svaret dukket opp et lite millisekund senere da Värttinäs siste utgivelse 6.12 åpenbarte seg på ei hylle rett foran meg. Dette bandet har siden 1989 slengt ut et fett knippe med skiver, fylt til randen med uhøytidelig men ytterst velarrangert folkemusikk paret med betydelige mengder jazz, rock, prog, energi og innlevelse. Värttinä er videre ett av de ytterst få banda jeg stoler 100% på - diskografien er så kvalitativt stabil at jeg uten videre kan kjøpe en hvilken som helst utgivelse i trygg forvisning om at pengene ikke åker ut vinduet. Valget var med andre ord gitt og to minutter senere var jeg den stolte eier av 6.12, til en pris som også ga økonomisk rom for en obligatorisk Toblerone.

På vei hjem ble jeg sittende og fundere litt på verdens urettferdighet (på mikroplan). Värttinä er en vel bevart hemmelighet i norsk sammenheng. Så vidt jeg vet blir ikke bandets utgivelser distribuert i Norge, og kjennskapen til bandet i denne røysa er derfor begrenset til et lite knippe mennesker som på ett eller flere vis er tilknyttet norske eller europeiske folkemusikkmiljøer. En svensk venn av meg opplevde for eksempel privilegiet av å overvære en konsert med Värttinä under folkemusikkfestivalen i Kaustinen i 1999 - en forrykende opplevelse jeg fremdeles bare kan misunne ham.

I egenskap av å være en live-utgivelse, og således en oppvisning fra bandets rette element, er 6.12 et ganske solid plaster på såret. Den frontende kvinnelige vokalkvartetten er ufattelig presise og samstemte i sin ekstremt dynamiske utfoldelse. Harmoniene bærer naturlig nok mye slektskap med toneintervaller fra øst-europeisk tradert musikk, der Värttinä, i egenskap av å være finske, tilfører et ekstra trøkk på konsonantene. Tidvis slekter de veldig på det mer kjente bulgarske kvinnekoret Le Mystère des Voix Bulgares, dog uten kvarttoneornamenteringen som kjennetegner mye av folkemusikken fra dette landet. Toner og tekster er hentet fra Finland og dets grensetrakter i øst, vest og nord, men musikken henter ofte elementer fra andre genre, med spesiell vekt på jazz og rock, og bidrar dermed til å gi arrangementene en større geografisk referanseflate.

Värttinä går knallhardt ut med Äijö, der vokalkvartetten setter en vanvittig høy standard for vokal ornamentering og dynamikk. Gjennom hvisken, hyl og kontante harmonier formidles oppskriften på fordrivelse av gift etter slangebitt(!). I siste halvdel går Kirsi Kähkönen inn i en shamanisk seanse der hun halvt snerrer, halvt spytter demoniske gloser over toksinene. For den gjengse nordmann uten kjennskap til språket høres det ut som en særdeles skarp irettesettelse, ispedd et saftig utvalg av ordbøkenes mindre velsignende repertoar. Sveisen gres bakover og busta reiser seg for første gang.

Med Viikon Vaivane faller de ned på den mer typiske delen av Värttinäs repertoar og arbeidsfelt. Sangen er en sammenfletting av tre såkalte runesanger med opprinnelse fra Karelen, med et behagelig folketonekomp ført diskret i bakgrunnen. I Käppee, en slags nidvise, byr vokalkvartetten alene på en humoristisk utskjelling av en mann som er "pen, men dum", før resten bandet får ta over og vise hva de er gode for med den nydelige instrumentalen Hoptsoi. Neste ståpelsnummer viser seg å bli den Garbarek-aktige Meri. I fem minutter innvilges vi hvile i en sakral stemning som hardnes til etter hvert som stemmene føyes til i harmoniene. Vakker melankoli med et ektefølt samvirke mellom tekst og moll-toner.

Bandet streifer videre gjennom lydbilder og arrangementer som minner mye om andre og tyngre nordiske band som danske Sorten Muld, Hoven Droven og Hedningarna. Gjennom spor som Outona og Pihi Neito faller også Farmers Market og deres Speed Balkan Boogie fra 1995 på plass som en god referanse - spesielt på grunn av dennes lefling med øst-europeisk tonalitet og det faktum at dette også er en eksepsjonelt god og velspilt live-utgivelse.

Konsertfølelsen understrekes når bandet i et øyeblikk forlater scenen for så å dukke opp igjen med de forrykende live-favorittene Seelinnikoi og Vot I Kaalina - sistnevnte den eldste låten i reperoaret. I noen dager gikk jeg rundt i misforståelsen av at dette var den absolutte slutten på plata. Men så kikket jeg litt nærmere på coveret, og der dukket det faktisk opp en aldri så liten live-video til Äijö også. Om jeg ikke var overbevist fra før, er jeg det nå. Lyden, låtene, bandet, vokalen, alt faller på plass og gjør 6.12 til en liten folk-klassiker i min private lille samling - et verk jeg håper mange flere vil gå gjennom litt ekstra bryderi for å hente inn. Om ikke annet kan du i hvert fall booke en tur/retur-billett til lufthavna utenfor Helsinki. Jeg garanterer at de har den der.

PS: En litt mindre tids- og økonomikrevende metode kan være å gå inn på www.digelius.com og bestille den derfra :-)

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo