A Ghost is Born

Wilco

CD (2004) - Nonesuch / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Innover i mørket, med åpne øyne

Jeff Tweedy har gått i krabbegang langs lidelsen og funnet noe annet på veien, et alternativ.

Av Marius Asp

21.06.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

"Yankee hotel foxtrot" er en av de mest foruroligende platene jeg kan huske å ha hørt.

Skakke, vridde popmelodier kjørt gjennom Chicago-kverna til Jim O'Rourke, med likt tilmålte doser vemod og raseri dirrende under den skjøre overflaten. Tekstlinjer som "I would like to salute / the ashes of american flags / and all the falling leaves / filling up shopping bags", sunget med en resignasjon og et fravær man må tilbake til Alex Chilton anno 1975 for å høre maken til. Men framfor alt helheten - den får meg til å tenke på sprukne bilradioer som durer hele natta gjennom, eller en døende elefant som skjelver en siste gang, trekker et siste åndedrag. Eller et spøkelse, om du vil, som hvisker fra et dypt mørke hvis visjon og kraft bare har tiltatt siden den krongelete utgivelsen i 2002.

Nå er altså et nytt spøkelse født. At det synger med noe mer håp og livsgnist enn forgjengeren, bør komme som en lettelse for alle som setter det virkelige livet foran kunsten. Jeff Tweedy har riktignok verken nærmet seg undergangen ytterligere eller fjernet seg fra den fullstendig, men snarere gått i krabbegang langs lidelsen og funnet noe annet på veien, et alternativ. Det har resultert i et annerledes album - både fra "Yankee hotel foxtrot", den øvrige Wilco-katalogen og det som skjer i musikkverdenen for øvrig, egentlig.

Der Radiohead og Big Star var naturlige referanser sist, har spekteret blitt videre og uttrykket både røffere, mjukere og hakket mer organisk. Åpningssporet "At least that's what you said", for eksempel, starter som en øm pianoballade á la Velvet Undergrounds "Pale blue eyes", men slår kjapt og gæli over i et episk, skrallende stykke gitarrock - med gnistrende effekt. Det samme grepet finner sted i "Spiders (Kidsmoke)", platas mest åpne flørt med hvit, vrengt støy.

De melodiske vendingene i "Muzzle of bees" får meg til å tenke på Chicago-helter som Sam Prekop og Archer Prewitt, i litt mer folksy omgivelser, mens "Hummingbird" er klassisk og evig søttitallskammerpop. Og "I'm a wheel" gir meg egenhendig tilbake troen på at det fortsatt kan være morsomt å lytte til alternativ rock, med et Stones-aktig driv tuftet på en hakkende, hektende og intelligent melodi (samt den herlig idiotiske tekstlinjen "Once in Germany someone said "nein" / 1-2-3 -4-5-6-7-8-9").

Mellom disse ytterpunktene finnes det mer enn nok snadder til å vare gjennom sommeren. Hensynet til den gode låten, den som verken fornekter hjernen eller hjertet, binder det hele sammen på typisk Wilco-vis. Det er ikke dermed sagt et dette er et veldig tilgjengelig album - låtene snor seg rundt i underlige og tidvis utfordrende, men stort sett uniformt interessante bevegelser, noe som ikke akkurat demper min følelse av at denne platen vil fortsette å vokse.

Å tenne et lys eller forbanne mørket... ? Det må da finnes en mellomting? Jeg tror det er nettopp det Wilco viser med "A ghost is born" - bandet reiser seg og går videre, innover i mørket, med åpne øyne.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

Groovissimo

El Guincho - Alegranza!

Alegranza har overlevd et år med hype, og er utvilsomt en av årets beste plater.

Flere: