Don't Let the Cold In

Miles

CD (2004) - Rec90 / Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Einmal kommt die superb pop

Tysk pop... som låter bra? Vår anmelder har gått en rettergang for stereotype forestillinger.

Av Pål M

Del på Facebook03.01.2005

Miles har hittil rukket å gi ut fire album uten å belemre verken undertegnede eller norske platekjøpere ennå, rett og slett i mangel av norsk distributør. Så hva disse tre herrene og en dame fra Würzburg har laget før, er jeg simpelthen helt blank på, utenom navnene på en bunke utgivelser. Sist utgitt var Structure vs. Happiness i 2002 og Miles kom i 1999, mens bandet har holdt koken siden 1992. Så snappet Rec90 i Bergen opp bandet for litt siden, og nå kommer altså Don't Let The Cold In som blir Miles for første gang på "norsk".

Tysk popmusikk? Ja, du må kanskje også, som meg, arbeide litt med fordommer og forestillingsbilder om tyske Grand Prix-band i glorete antrekk eller 99 Luftballoons med Nena som noe av den magre referansen vi nordmenn nok har til tonearter fra tyskere. Eller hva med litt knallhard tysk diskomusikk med skarp vokal? Jeg må gladelig innrømme at skepsisen satt godt spikret da jeg ved gjennomlesing av presseskrivet oppdaget at Miles var tysk. Dette var da også før gjennomlytting. Og intet er vel mer gledelig at ens gamle fordommer får et solid spark bak, og musikken tvinger en til å stå rettergang for sine stereotype forestillinger og musikalsk ignorans. For det er en glede å tidlig avsløre at Miles låter helt strålende!

Vi befinner oss i en ganske så streit poprock-sfære, ikke så langt unna verken college-poprock som hos Phantom Planet eller melodiøs pop som hos Eskobar. Åpningskuttet Don't Give Up er såpass hardt og kontant at jeg trodde jeg hadde forvekslet plate og satt på Franz Ferdinand, men Don't Let The Cold In mykner betraktelig opp ut igjennom låtene. Inn kommer både piano, svært allsangsvennlige refrenger som på Stranger og helt neddempete poplåter av katteskinnsmykt kaliber. Som produsenthjelp har Miles fått Olaf Opal (blant annet The Notwist), uten at jeg blir helt klok på hvordan han har satt sitt merke på denne utgivelsen, særlig med tanke på manglende sammenligningsmateriale fra tidligere Miles-utgivelser. Selve helheten i produksjonen er en svært stram og rett-fram lyd, der låtene på ingen måte glir inn i hverandre, men derimot fort viser sine "singel-kvaliteter". God popmusikk er svært så oppmuntrende å komme over, særlig når det ikke lyder for kommersielt og lettsolgt, ei heller for sært og vrangt.

Don't Let The Cold in består av elleve ganske tette poplåter, som varierer godt i intensitet og dybde. Tekstene inneholder den vanlige porsjonen hjerte/smerte et allment popband i moderne tid kan forventes å levere, og blir kanskje litt tannløse og for søte av og til. Som for eksempel i den myke poplåten No Love:

You're always on my mind
I'm stuck to you / I'm blind
You need to start another life
You've got to get away
You've got to get away

Nuvel. Miles høres på ingen måte tysk, ut i den grad tysk popmusikk skulle gi nevnte forventninger. Don't Let The Cold In er en overraskelse bestående av gode poplåter som er godt skrudd sammen og relativt velpolerte. Høres god popmusikk ut som det du har akkurat litt for lite av i din samling, bør Miles klart vurderes ved neste handlerunde. Mitt stalltips er at 9 av 10 nordmenn ville velge Miles.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: