cover

Monograph

Nils Økland

CD (2009) - ECM / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Klassisk

Stiler:
Folkemusikk / Kirkemusikk / Avantgarde

Spor:
Mønster
Pas de deux
Kvelartak
Horisont
Mono
Rite
Ø
Snor
Slag
Seg
Dialog
Skimte
Nattsvermer

Referanser:
Johann Sebastian Bach

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Chiaroscuro

En plate som grundig utforsker det minste strykerinstrumentets klanglige muligheter.

Nils Økland er en av de norske artistene som dukker opp i de mest usannsynlige sammenhenger. Det forrige møtet jeg hadde med denne norske fiolinisten var på Futuro, The Low Frequency in Stereos fine skive fra i vår. Denne gangen er settingen en helt annen. Økland har tatt med seg sin fiolin, hardingfele og viola d'amore til Olavskirken på Avaldsnes, og spilt inn 13 helt akustiske snutter med musikk. Kirkerommet, og de klanglige mulighetene det gir er Øklands eneste medspiller på Monograph.

Stilmessig befinner fiolinisten på dette albumet seg et sted midt mellom den litt rufsete italienske barokkstilen og den norske rytmiske og tradisjonsbundne folkemusikken. Det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med er etter å ha lyttet til albumet om og om igjen er imidlertid at Økland ikke er bundet av noen særskilte tradisjoner eller dogmer, men snarere tar utgangspunkt i dem for å jakte og søke etter sitt eget uttrykk. Gjennom hele plata er han på utkikk etter ulike klanglige teksturer, og tar i bruk ulike effekter for å oppnå de ulike stemningene. Den fremste effekten er de lydmessige forskjellene mellom en fiolin, en hardingfele og en viola d'amore. Der hardingfela er hard og nesten litt kompromissløs, er fiolinen er myk og vennlig kontrast. Viola d'amore ligger et sted midt i mellom disse to, med en relativt tynn og vever klang.

Klang opplever jeg som et nøkkelord for å beskrive Monograph, og de klanglige utforskningene som Økland driver med overskygger i ganske stor grad det melodiske materialet, uten at det nødvendigvis er noen svakhet. Flere av kuttene på plata er basert på enkle, nesten banale tematiske figurer som varieres gjennom endringer i dynamikk, bueteknikk, dobbeltgrep og timing. Andre spor igjen, slik som den stillferdige Pas de deux gir et mer gjennomarbeidet og komponert inntrykk. Kontrasten mot det neste sporet, den trassige og harde Kvelartak er brutal. Gjennom hele plata leker Økland med dynamikk og forholdet mellom lys og mørke. Dette forholdet blir ikke bare representert gjennom kontrasten sterkt versus svakt (slik som på Pas de deux og Kvelartak), men vel så mye gjennom en utforsking av dissonanser og uvanlige harmonier, slik som i den lange og dvelende Horisont.

Selv om Monograph er ei god og interessant plate, har den talt til meg mer på et intellektuelt enn på et emosjonelt plan. Jeg tror kanskje dette er fordi plata krever stor oppmerksomhet; den er utfordrende. Med en tørr, rå lyd og med til tider svært dramatiske dynamiske spenn kreves en hengiven og konsentrert lytter. At plata er litt for lang gjør at den mot slutten føles statisk og litt stillestående, selv om Økland er flink til å variere mellom ulike uttrykk. Jeg tror det oppsto noen virkelig magiske øyeblikk i julidagene 2007 når denne plata ble spilt inn i Olavskirken, og jeg er ganske sikker på at det stille og høytidelige kirkerommet er den mest passende arenaen for å virkelig bli grepet av det musikalske materialet Nils Økland presenterer på Monograph.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo