Extratexa

Manta Ray

CD (2003) - Acuarela Discos / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Spansk gledesdivisjon nærmer seg målet!

Manta Ray leverer brukbar klaustro-electro-rock på Estratexa.

Av Dag Erik Asbjørnsen

11.06.2003

Manta Ray er som mange vet et spor med The Pixies. Det er også navnet på en spansk gruppe som her leverer sitt fjerde album. De har naturlig nok en nokså stor tilhengerskare hjemme i Spania, men har også framført gruppas dystre og elektromekaniske, men også kraftfulle, rockemusikk i Frankrike, Tyskland, Italia og Russland.

Åpningssporet Take a Look har en klaustrofobisk følelse noe à la Suicide på sitt beste, men med noe fyldigere produksjon. Tittelsporet (ordet betyr strategi) er en imponerende instrumental som byr på både fuzz-bass, sagende el-gitar og stakkato voodoo-rytmer utført på ekte trommeskinn. Denne går rett over i Qué Niño Soy med hamrende piano à la Velvet Undergrounds Waiting For the Man. Dette er her det eneste sporet med spansk tekst. Et par relativt oppfinnsomme instrumentaler følger før den mektige og 8 minutter lange Another Man gradvis bygger opp en mur av gitarstøy i beste Bauhaus-stil.

Disse referansepunktene til tross, det er gledesdreperne Joy Division som er fremste inspirasjonskilde her, og da særlig Ian Curtis' siste forpinte selvmordsbombe navngitt Closer. Curtis hørtes stedvis på denne plata ut som han sang fra industrirockens toalett i underetasjen, før han noen måneder senere som kjent klappet dasslokket igjen for godt.
Manta Ray har (nesten selvfølgelig, om man da ser bort fra de mest pertentlige retro-rockere) et oppdatert lydbilde med effektiv bruk av elektronikk, uten at det på noen måte kveler den predominante bruken av elektrisk gitar.

Vokalist Jose Luis Garcia ligger nok nærmere Peter Murphy (dvs. Hakke Hakkespett på valium) enn Ian Curtis, men evner å utstråle en viss autoritet og personlighet på de (bare) 4 av 10 sporene som har sang. Platas høydepunkt for meg er Ébola, en instrumental som dissekerer gitarriffet i The Train Kept a'Rollin' med ultratung industrirock-redskap så gørra spruter! Manta Ray makter å kombinere gamle takter på en oppfinnsom måte, og Estratexa gir industri-rocken nytt inhold. Det er likevel tvilsomt om dette appellerer til et bredt publikum i 2003. Det vi har her kan derfor best karakteriseres som et godt nisje-produkt for de som liker ukjente gleder (eller Unknown Pleasures, om du ikke tok den!).

Groovissimo

Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere: