cover

Blink of a Nihilist

B.C. Camplight

CD (2007) - One Little Indian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Kammerpop / Orkesterpop

Spor:
Suffer For Two
Lord, I've Been on Fire
Werewolf Waltz
Forget About Your Bones
Soy Tonto!
The Hip and the Homeless
The 22 Skidoo
Officer Down
Grey Young Amelia
I've got a Bad Cold
Scare Me Sweetly

Referanser:
Ben Folds
Sufjan Stevens
Brian Wilson
Br. Danielson

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Nihilistisk blinkskudd

Varulver, incest, drap og psykoser. Møt Brian Christinzio, pop-sommeren 2007s redningsmann.

Brian Christinzio er gal. Ikke gal som i at han løper rundt med skarpladde pistoler, holder sjimpanser som kjæledyr, eller jevnlig har kontakt med utenomjordiske vesener. Han er inkluderende gal – depresjoner, angst, paranoia, dere kjenner typen – og forteller åpent og detaljert om sine psykiske problemer på hjemmesiden sin. Ja, selv presseskrivet som følger Blink Of A Nihilist, bruker mer plass på mannens mentale helse enn på å fortelle om musikken hans.

Det er klart at man blir skeptisk av slikt. Er det en ting musikkanmeldere er flinke til så er det å kaste seg ukritisk om halsen på anti-heltene, de eksentriske geniene som har oddsene mot seg, men som overvinner all skepsis med sitt altoverskyggende talent. Musikkhistorien er full av dem, det være seg Todd Rundgren, Julian Cope, Lee "Scratch" Perry, Bobby Conn eller Rivers Coumo, for å nevne noen.

I så måte virker det voldsomme fokuset på Christinzios psykiske problemer en smule kalkulert, et beleielig påskudd til å lokke frem lettvinte slutninger rundt sammenhengen mellom idérikdom, galskap og genialitet.

Samtidig får jeg fryktelig dårlig samvittighet av å skrive dette, for hvem er det som kalkulerer hva her? Det er nemlig noe, både ved Christinzio generelt, debuten Hide, Run Away fra 2005 og årets Blink Of A Nihilist spesielt, som føles bunnløst oppriktig, ærlig og ekte – en magefølelse som bare blir sterkere ved flere gjennomlyttinger. Christinzio er kanskje en intimitetstyrann in spe, men jeg tror ikke han er ute etter å lure noen.

Derfor kutter vi kynismen her. Blink Of A Nihilist er nemlig en feiende flott plate.

I praktisk talt samtlige B.C. Camplight-anmeldelser er det to ting som går igjen: Det ene er at han er gal. Det andre er Ben Folds.

Man kan mene hva man vil om Folds, men to spor på denne platen gjør sammenligningen praktisk talt umulig å komme utenom: Suffer For Two og Lord, I've Been on Fire. Platens to første spor er pianosprellerier så Ben Folds opp av dage at jeg vedder på at åtte av ti hadde gått i fella på en blindtest. Og det med et smil om munnen: I dette tilfellet er slektskapet en kompliment til begge artister. Suffer For Two er et brillefint åpningsspor, med en melodi som setter seg ved første gjennomlytting og en leken produksjon (hør de femten første sekundene, og tell detaljene!).

Tekstmessig får man de første indikasjonene på at Christinzio ikke nødvendigvis velger minste motstands vei, "I won't attack, I'm not a maniac / But in my head you're little more than a mound / Found by a police hound / Bound to the radiator post," og det kan være greit at forvarslet kommer allerede nå, for tekstgranskere har mye uhygge i vente.

Overgangen til Lord, I've Been on Fire er sømløs og fin. Den umiddelbare assosiasjonen som dukker opp er Ben Folds' Zak And Sara, en kontant, pianodrevet sak som løfter Christinzios isolasjon opp i lyset: "Lord, I've been on fire / I've been chasing everyone / Looking out my door / For a little bit of country love."

Platens første musikalske oddball-moment kommer på påfølgende Werewolf Waltz som kommer snublende inn fra venstre og stykker opp flyten fullstendig. Den er ikke enkel å beskrive, og hvis man skal tvinge frem et bilde må det bli noe i gaten "High Llamas spiller instrumentaler fra russisk barneteater." Moroa varer i et minutt og tjue sekunder, og det er i grunnen akkurat passe lenge.

Forget About Your Bones er derimot en mektig popkaramell som suger seg fast umiddelbart med sine Brian Wilsonske harmonier. Det er fristende å referere til B.C. Camplight som Christinzios solo-prosjekt, men her får han uvurderlig drahjelp av korister, strykere, effektmakere og tryllekunstnere. Storslått, pompøst og fint.
Samtidig gir teksten en underlig klangbunn til den musikalske sommerhyggen: "We've been living in your basement and your mother is sweet, she smells you laundry."

Soy Tonto! har så mange infall i løpet av fire minutter at det kan føles nærliggende å kalle den en rockeopera. Akkurat det ordet feil gir assosiasjoner i mine ører, men her diskes det i løpet av fire minutter opp med en idérikdom som man må langt inn i Danielson-land for å finne maken til: Fra smektende, karibiske rytmer, til New Orleanske gateprosesjoner, før et Motown-aktig refreng setter inn. Og denne runddansen får vi flere ganger på rappen. Moro.

The Hip and the Homeless (må nesten gi bonuspoeng for den tittelen også, gitt) leverer en del tekstlinjer som svir seg fast ("Nobody cares for the girl who's spoken for / Broken and black in the alley / She oozes like a cyst, systematically dirty"), backet opp av livlig munnspill, ah-ah-koring og mye gøy.

Dere ser tegningen.

Og så kommer Officer Down, i mine ører selve definisjonen på B.C. Camplight. Tenk Beach Boys cirka 1967, Phil Spector og The Beatles' Rubber Soul. Tenk hvor deilig det er med popmusikk som svever avgårde. Tenk Matthew Sweets In Reverse. Vi er i samme landskap, men Christinzio synger verken om gode vibrasjoner eller sommerforelskelser, han synger om en politimann som blir drept på jobb.

Kombinasjonen sommerpop-skrekktekster går for så vidt som en rød tråd gjennom hele Blink Of A Nihilist, men i disse knappe fire minuttene er effekten fortryllende, litt som når barnekoret stemmer i "hang the DJ" på The Smiths' Panic. Det er bare å takke og bukke.

Og så sitter man der og skal oppsummere hva man akkurat har hørt. Og det er ikke småtterier. Christinzio utforsket allerede på debuten Hide, Run Away i 2005 temaer som incest, drap, schizofreni og angst, og han er tydeligvis langt fra ferdig med prosessen. Samtidig har mannen åpenbart humor (den selvironiske coverutformingen, linjer som "I'm not talking to you, darling / tu pareces un mono con la mente de bacalao" (!) og "I love you – and your little sister too"), og han skriver unektelig popmusikk til å bli i godt humør av.

Som ved annen synth- og strykerbefengt popmusikk kan man stille spørsmålstegn ved både holdbarhet og fornuftig dosering, og jeg har en følelse av at tung spilling av platen nok vil slite litt på velviljen. Likevel er napoleonskake-faktoren vesentlig lavere enn for eksempel på Of Montreals siste, og i fornuftige doser smaker den så fortreffelig at jeg er nokså trygg på at karakteren står seg også om et års tid.

Så ta en sjanse på galningen. "I won't attack, I'm not a maniac," som han selv sier.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo