Nommo

Slovo

CD (2002) - Ruff Life Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Politisk korrekt mykhet

Anslag av worldmusikk fra gitaristen til Faithless gir spennende og vakre toner.

Av Pål M

Del på Facebook21.12.2002

Dave Randall er ikke bare gitaristen som Faithless og Dido har brukt på sine album, men er også en mann som har hatt mange jern i mange forskjellige ilder. Hans nye prosjekt Slovo er bare en etterfølger av tidligere Must og Epik, og hans mange oppdrag på produsent- og miksefronten med artister som Erasure og John Kelley. Produktiv mann, altså, men hittil i størst mulig grad innenfor house- og teknogenrene. Slovo er å ta en helt annen vei, nemlig i retningen av world-musikk og world-beats.

Nommo er en betegnelse for en vestafrikansk tradisjon der man tar kontroll over en enhet eller gjenstand ved å navngi den. Jeg vet ikke om dette betegner Dave Randall sin grandiose innstilling til livet siden platen i stor grad er politisk og tar opp "verdensproblemer", eller om nommo-begrepet mer er et tegn på platas multikulturelle profil. Tolk selv. Men musikalsk sett er i hvert fall dette et godt stykke unna både hans gitarkunster for Dido og Santana, og houseverdenen til Faithless. Enkelte worldmusic-tilhengere vil vel kanskje grynte til at jeg velger å kalle en slik utgivelse for "world"-rettet, men den multietniske profilen er svært så overtydelig, selv om det på bunnen selvfølgelig skinner igjennom at dette er også et erkebritisk produkt.

Låtene på Nommo faller kort fortalt i to kategorier: Enten briljerer Randall med sin akustiske eller elektriske gitar på forskjellige rytmiske og uforutsigbare "snutter" med diverse etnisk tilhørlighet, eller så skapes det vakre rolige låter med innleid kvinnelig vokal. Dårlig blir det aldri, verken den ene eller den andre kategorien. Til de rolige tonene har Randall fått med seg Kirsty Hawkshaw (Orbital) og Emiliana Torrini (Thievery Corporation) til vokalbiten, og det med stort hell. Det har resultert i 4 usedvanlig vakre spor, som klart spiller litt på "Dido-effekten" uten at det blir svært plagsomt. Nydelig! Særlig bra er Killing Me, der Kirsty Hawkshaw leder oss igjennom litt post 11/9 følelser med stødig og vakker stemme.

Randall surfer igjennom en hel del politiske konflikter og temaer, fra Israel/Palestina-konflikten, til en besk kritikk av USA sin krigføring og over til kurdernes sak. På vokal dukker av og til Hound Dog Taylor opp, og vi får Voice av Woody Guthrie opplest på kurdisk av Ismail Taha. Akkurat som hos Manic Street Preachers florerer det med politiske sitater og dype meninger, uten at dette verken blir for svulstige eller naive forsøk på å lage politisk preget musikk. Det som imponerer meg mest er vel egentlig at dette er mange mange mil unna housemusikk, Faithless og annen festinspirert musikk. Her kombineres det dype alvor med vakker musikk under et slør av politiske meninger og etnisk inspirisajson. Ganske så sjelden vare.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: