cover

How Can I Sleep With Your Voice In My Head: a-ha Live [Limited Edition]

a-ha

2 x CD (2003) - WEA / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Pop

Stiler:
Voksenpop / Rock

Spor:
Forever Not Yours
Minor Earth Major Sky
Manhattan Skyline
I've Been Losing You
Crying In The Rain
The Sun Always Shines On TV
Did Anyone Approach You
The Swing Of Things
Lifelines
Stay On These Roads
Hunting High And Low
Take On Me
The Living Daylights
Summer Moved On


Scoundrel Days
Oranges On Appletrees
Cry Wolf
Dragonfly
Time And Again
Sycamore Leaves
a-ha Tourbook (Video)

Vis flere data

Se også:
Lifelines - a-ha (2002)
Scoundrel Days (Deluxe Edition) - a-ha (1986)
How Can I Sleep With Your Voice In My Head: a-ha Live - a-ha (2003)
Analogue - a-ha (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Mimmer & kanari

En forbausende positiv opplevelse for en som mista troen på a-ha live i 1990.

Det er nesten et lite mirakel at a-ha ikke har sluppet en live-skive før nå. Jeg mener; hvor fristende hadde det ikke vært for både band og plateselskap å slenge ut en rask liten kolleksjon av konsertopptak på midten av 80-tallet, da bandets popularitet tross alt sto i zenith i en internasjonal setting? Om det er bandets egen politikk som har vært bremseklossen skal jeg la være å spekulere i, men How Can I Sleep With Your Voice In My Head er faktisk - med unntak av Homecoming-DVDen i fjor - a-has første offisielle live-utgivelse.

Uansett et forbannet fornuftig karrieretrekk etter min mening. Jeg var 13 år da a-ha runda førsteplassen på Billboard i 1985, og med all viraken som fulgte her i heimlandet ble det umulig å ikke bli revet med i kjøret en stund. På denne tiden levde jeg i den musikalske villfarelse at man ene og alene var et metallhode, og at alle andre genre kunne gå og henge seg. A-ha var et lovlig unntak. A-ha kunne man like nesten uansett. Personlig var jeg mest begeistra for singlene, men det var ikke fritt for at en og annen langspiller også fikk et permanent hjem mellom kassettene med Aerosmith og Iron Maiden.

A-ha live på denne tiden derimot, der manka det en hel del. Den siste konserten jeg gikk på var i kjølvannet av "voksenskiva" East Of The Sun, West Of The Moon - jeg tror det var høsten 1990 i Spektrum. Det ble en begredelig kjedelig seanse. Det var som om bandet var fullstendig ute av stand til å høre live-potensialet i låtene sine: Lyden var familivennlig og tam som Timotei, og låtene mangla sårt trøkk og oppbygning. Morten, Pål og Magne var på sin side det mest stusselige oppsynet i superstjerneklassen jeg kan huske å ha sett: Det var som å se tre stive pinner uten sceneerfaring lunte rundt der oppe. Stemningen var flat og Morten Harket viste seg å være fullstendig ute av stand til å interagere med publikummets mest velvillige respons - frontmannen kontret ethvert tilløp til jubel med mumling i mikrofonen og et nølende flatt ansiktsuttrykk. Jeg kan love at jeg og en kompis tildelte bandet sin dose av ukvemsord og bannskap på den fem mil lange bussturen hjem etterpå.

De tretten årene siden da, inkludert bandets pause mellom Memorial Beach (1992) og Minor Earth, Major Sky (2000), høres ut til å ha hatt en udelt positiv virkning på a-ha i en live-setting. Det er nemlig lite nøling å spore på How Can I Sleep... - fra det jeg kan høre her har a-ha blitt fullblods entertainere. Det er tydelig at de har hatt god nytte av å opparbeide seg en større katalog av låter, samt å ta noen år av for å forfølge andre prosjekter og skaffe en bredere erfaring å nybygge a-ha-merket på. Låtrekka her er for eksempel rein design. Der DVDen Homecoming speilet en mer kontemporær setliste med flere innslag fra Minor Earth... og Lifelines, merker man at a-ha har lagt arbeid i å gjøre denne live-dokumentasjonen mer tidløs. Opptak fra Sveits, England, Tyskland, Frankrike og Nederland er møysommelig satt sammen for å gi en flott låtrekkefølge der klassikerne får dominere.

I tillegg er det så forbanna deilig å høre at a-ha i større grad har lagt ned mer jobb på hver låt i repertoaret. Noen av låtene har fått et oppdatert og mer live-tilpasset uttrykk, dog hele tiden uten at a-ha faller tilhørernes kjennskap til materialet og allsangsbehov i ryggen. De kjører en lett oppvarming med Forever Not Yours (fin synth-intro, forresten) før de fester et varsomt strupegrep med en overraskende potent Minor Earth, Major Sky med et nesten møkkete gitardriv. Grepet slakkes for en liten pustepause med en ikke like frisk Manhattan Skyline, bare for å ta nytt tak med en flott versjon av I've Been Losing You. Anneli Drecker høres nesten overraskende lite gjennom hele denne dokumentasjonen. Når hun først kommer til syne i Crying In The Rain er det imidlertid duket for et av skivas beste øyeblikk. Dreckers stemmeleie manøvrerer seg både over og under Harkets og svøper låta inn i lutter vellyd.

I de nærmest etterfølgende låtene reduseres materialet til stabil og rakrygget underholdning, med høydepunkt i den overraskende inkluderingen av en flott framført The Swing Of Things (egentlig ganske obligatorisk med henblikk på tittelen, når jeg tenker etter). Når en nedstrippet versjon av Stay On These Roads flyter ut av høyttalerne har vi imidlertid beveget oss inn mot et deilig kalkulert klimaks - en avdeling der jeg kan høre at a-ha til forandring fra tidligere erfaringer virkelig setter pris på materialet sitt. Hunting High And Low får endelig en vakker framføring verdig sitt potensiale, før bandet for alvor byr på bursdagskake med en "å, kom igjen, vi tar'n helt ut"-versjon av Take On Me. Ferdig? Niks, The Living Daylights skal først få by på stemmebåndsøvinger blant massene, før Summer Moved On bringer settet til en verdig konklusjon. Proft!

For en som meg, som ikke er videre begeistra for Minor Earth... og Lifelines, er How Can I Sleep... en veldig positiv overraskelse. Det er ikke voldsomt utfordrende, nyskapende eller farlig, men det er i hvert fall grundig god underholdning. A-ha koser både seg og publikum, de er inkluderende og byr store og små på en real mimrerunde, samtidig som de oppviser større spilleglede enn noensinne. Det mest negative jeg kan si om denne utgivelsen er å påpeke at de ikke har benyttet anledningen til å inkludere Move To Memphis. Ikke rare innvendingen med andre ord.

BONUS-CD:
Et begrenset førsteopplag av How Can I Sleep... er forsynt med en bonus-CD hvor det er inkludert seks ekstra livespor og en liten dokumentarvideo på åtte minutter. Enkelte vil kanskje stusse over og føle det som urettferdig at låter som Scoundrel Days og Cry Wolf dukker opp her og ikke på stamskiva. Antageligvis har de ikke ønsket å forskyve balansen for langt mot eldre materiale - sammensetningen mellom nytt og gammelt er i hvert fall meget god, så jeg tror det var et klokt valg. For egen del finner jeg en favoritt i en røffere og mer utagerende Sycamore Leaves under Paul Waaktaar-Savoys flotte vokalføring. Videoen, i regi av Lauren Savoy, løper uten narrativ og viser sporadiske inntrykk av bandets liv på veien. Ikke noe høydepunkt i seg, men nok til å få en til å forstå at gutta i a-ha har drømmejobben.

Ekstra-CDen gir deg nok ikke noen mye større og nyansert lytteropplevelse, men den gjør den i hvert fall lengre, nesten halvtimen faktisk. Og det sammen med videosnutten som er lagt inn gjør denne 2CD-versjonen til et foretrukket kjøp framfor den enkle i mine øyne og ører. Dersom du er skikkelig fan av a-ha er nok sanda i ferd med å renne ut; opplaget på 5.000 kommer nok til å ryke ut fort, så det er bare å sette fart på tottelottene og slenge penga over disken så fort som mulig.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo