cover

Discotheque Bitpunching

Puma

CD (2008) - Bolage / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Avant rock / Improvisasjon / Frijazz

Spor:
Gunmetal
Discotheque Bitpunching

(...And So Wept) The Boxer
Scission
Resister/Receiver
Sub Rosa
All Good, Makes You Bleed
Torn

Caper
Knell

Referanser:
Sonic Youth
Supersilent
Noxagt
Scorch Trio
Boredoms
Wolf Eyes

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Diskostøy

Puma viser at knallhard improv sannsynligvis godt kan egne seg som festmusikk.

Det finnes dem som tror at man ikke kan danse til fri-impro og støymusikk. Synd for dem, mener nå jeg. Det er en så fundamental forskjell på støyen og andre musikkformer at det er vanskelig å forholde seg til den ubetinget gjennom intellektet. Den treffer deg nemlig først og fremst i kroppen.

Fri-impro handler ikke egentlig om artistenes tekniske virtuositet, noe det innimellom kan virke som improvisasjon gjør i en av dens forfedre, jazzen. Ei heller dukker det opp nok strukturelle ankepunkter i musikken til at lytteren skal kunne lene seg tilbake og få oversikt over hva som foregår. Derfor er det kanskje litt vanskelig å vite hva man skal gjøre i møtet med et støymonster. Forklaringen er ganske enkel: Målet med impro er gjerne eksplosiv, sanseomveltende lyd, som man ikke kan gjøre annet med enn la skylle over seg. Når så ekstasen melder seg kan man dermed ikke gjøre som på standard rockekonserter, hvor det er tilstrekkelig å bare nikke litt på hodet, nei, man burde slippe kroppen løs!

Discotheque Bitpunching inneholder en god del medrivende impro. Det starter med Gunmetal, med arytmisk tromming fra Gard Nilssen, nesten-melodiske synth-spiraler fra Øystein Moen og aggressiv romling fra gitaristen Stian Westerhus. Det minner om Supersilent, hvilket er ganske naturlig for et ungt impro-band fra Norge, siden Supersilent har vært en av våre mest solide kilder til uberegnelig støy-moro de siste ti årene. Men Puma er naturligvis ikke en Supersilent-klone, selv om det ikke hadde vært så verst, bare det.

Gruppen har utviklet seg betydelig siden debuten, Isolationism. Puma virker i det hele tatt mye mer stødig på det de vil enn tidligere. De dvelende partiene er nærmest rensket bort, her er det rett på sak, fullt kjør. Likevel er nyansene rikere, fra circuit bent-aktig rufsete støy på Scission til dissonante melodilinjer på (...And So Wept) The Boxer, mens gruppens eksplosive kraft fremvises til det fulle på Torn og Caper.

Det at impro ikke nødvendigvis er en oppvisning i musikernes virtuositet kommer til en viss grad av at det er en nødvendig forutsetning for denne typen musikk. Trommeslageren Gard Nilssen holder det hele sammen, når de to andre lager desorienterende skrapelyder, og han hever intensiteten når det skal til. Gitaristen Stian Westerhus evner å spille både tunge riff og grumsete virvar på en overbevisende måte. Øystein Moen styrer skipet med svimlende synthspill, krydret med elektronikk.

Etter gjentatte gjennomlyttinger blir det lettere å følge musikkens irrganger. Noe som er en av grunnene til at impro fungerer best som ferskvare. Jeg gikk beklageligvis glipp av Puma da de vant Jazzintroen i Molde i 2006, og ei heller fikk jeg dem med meg da jeg var på Kongsberg Jazzfestival i fjor, hvor de spilte sammen med Norges støy-guru Lasse Marhaug.

Når jeg nå er noe sent ute med å anmelde Discotheque Bitpunching har jeg kunnet sjekke hvordan albumet har blitt mottatt i andre medier enn groove. Kritikerne har slengt om seg med uttrykk som "uberegnelig", "hinsides musikk" og "sprenger jazzrammene". Dette stemmer for så vidt. Men dem som har lånt ørene sine til denne typen musikk før vet at det fins andre som er langt mer ute enn Puma her.

Ikke at de er noe kjipere av den grunn. Tvert imot. Vi trenger sånne band som Puma, som frister med både gitarriff og jordskjelv, istedenfor bare det siste. Discotheque Bitpunching er på en måte rock for viderekomne lyttere, eller partymoro for dem som liker å la seg skremme av de verste avantgarde-greiene. Samtidig flyter plata så godt, er så proppfull av energi, at den fungerer som et glimrende startpunkt for dem som liker ekstreme musikkuttrykk, men hittil ikke har dykket dypere enn hardcore og metall.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - The Stage Names

(Jagjaguwar)

Okkervil følgjer som vanlig sitt dynamiske løp mellom frådande stryk og varlege kulpar, men med litt meir popsnert i understraumen denne gongen.

Flere:

Diverse artister - Song of America
Sonny Simmons - The Traveller