Masked and Anonymous (OST)

CD (2003) - Sony Music / Sony Music

Genre:
Rock

Spor:
My Back Pages
Gotta Serve Somebody
Down In the Flood
It's All Over Now, Baby Blue
Most of the Time
On a Night Like This
Diamond Joe
Coma Una Pietra Scalciata (Like a Rolling Stone)
One More Cup of Coffee
Non Dirle Che Non E' Cosi
(If You See Her, Say Hello)
Dixie
Señor (Tales of Yankee Power)
Cold Irons Bound
City of Gold

Vis flere data

Vi har ingen grunn til å klage

Ei snodig suppe, omtrent slik vi kunne ha forventet fra Bob Dylan på sitt mest surrealistiske.

Av Ingve Aalbu

05.08.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

Siden 1997 har Bob Dylan gitt oss to briljante album og en rekke glimrende enkeltlåter, for eksempel "'Cross the green mountain" og "Things have changed". På soundtracket til "Masked and anonymous" får vi to gode tilskudd, "Dixie" og "Diamond Joe". Resten av plata er ei snodig suppe, omtrent slik vi kunne ha forventet fra Bob Dylan på sitt mest surrealistiske. To av låtene, Shirley Caesars "Gotta serve somebody" og "City of gold" med the Dixie Hummingbirds, er ikke en gang med i filmen.

Jaha?

Det hele begynner med en drivende, men nesten litt komisk, japansk versjon av "My back pages", fortsetter med nevnte "Gotta serve somebody", før Bob Dylan selv tar over med en ikke helt vellykket versjon av "Down in the flood". Denne sangen fløt sju ganger bedre i 1995, da Winston Watson sprutet over trommene, mens Bob Dylan skrek som et druknende barn på nesten hver konsert. Her er den bare grei nok. Det samme gjelder "Cold irons bound", som kommer rullende i det samme start-stopp-arrangementet som i Oslo Spektrum i 2000.

Bemerkelsesverdig nok er Bob Dylan best på de tradisjonelle låtene denne gang. "Diamond Joe" hadde vært en glimrende konsertåpner, mens "Dixie" ville ha passet inn ved siden av mektige, rørende "'Cross the green mountain" i filmen "Gods & generals".

Hva mer?

Jo, en fransk "If you see her, say hello" og en italiensk rapversjon av "Like a rolling stone". Bob Dylan fornekter seg ikke. Når det er sagt, er det antagelig regissør Larry Charles som har rørt sammen musikken til "Masked and anonymous", filmen der Bob Dylan, i rollen som den aldrende rockartisten Jack Fate, slipper ut av fengsel for å redde verden med en siste konsert (ja, det høres litt patetisk ut, gjør det ikke?). Målet har vært å skape en slags forvirrende, multikulturell stemning som samtidig føles underlig kjent.

Los Lobos bidrar med en feststemt "On a night like this" der David Hidalgo og Cesar Rosas (minner han ikke veldig om Baloo fra "Jungelboka"?) skifter på å synge henholdsvis på engelsk og spansk, mens Steve Berlin får saksofonen til å danse.

The Grateful Dead og Jerry Garcia føles nesten litt obligatoriske, med alt det innbærer. Gamlebandet gjør "It's all over now, baby blue", mens gitaristen synger "Senor (tales of yankee power)". Ingen av dem klarer å sveve særlig langt, til tross for at fingrene til Jerry Garcia glir som en hangglider over strengene. Talentfulle Sophie Zelmani gjør en helt grei "Most of the time", men klarer selvsagt ikke lokke fram de samme nydelige nyansene som Bob Dylan. Den tyrkiske Melodi Grand Prix-vinneren Sertab vil neppe få noen pris for sin versjon av "One more cup of coffee (valley below)", selv om hun synger riktig så pent og bedårende.

Sang for sang er ikke soundtracket til "Masked and anonymous" all verden. Helheten er det vanskelig å si noe om, så lenge man ikke har sett filmen. Selv synes jeg at bildene i det medfølgende heftet er verdt prisen alene. Bob Dylan ser helt fantastisk ut (bortsett fra i innercoveret, der han ligner på ei tasmansk pungrotte), og hadde det vært nødvendig, ville jeg ha stått i kø i fire dager for å få billett til filmen.

Vi skal ikke klage.