cover

No More Shall We Part

Nick Cave and the Bad Seeds

CD (2001) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Voksenrock / Singer/songwriter / Poprock

Spor:
As I Sat Sadly By Her Side
And No More Shall We Part
Hallelujah
Love Letter
Fifteen Feet of Pure White Snow
God Is in the House
Oh My Lord
Sweetheart Come
The Sorrowful Wife
We Came Along the Garden
Gates to the Garden
Darker With the Day

Vis flere data

Se også:
Nocturama - Nick Cave and the Bad Seeds (2003)
Nocturama - Nick Cave and the Bad Seeds (2003)
Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus - Nick Cave and the Bad Seeds (2004)
Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus - Nick Cave and the Bad Seeds (2004)
Dig, Lazarus, Dig!!! - Nick Cave and the Bad Seeds (2008)


Ett spor:
Oh My Lord

Oh My Lord

"No more shall we part" er ei velbalansert plate.

Jeg er ikke like sikker på mannen bak albumet.

"No more shall we part" inneholder et par av Nick Caves fineste kjærlighetslåter. Jeg tenker først og fremst på "Love letter", "We came along this road" og "Darker with the day". Men Nick Cave er også galere enn noen gang tidligere. Han kan umulig ha tatt tablettene sine da han skrev de mørke søstersangene "Hallelujah", "Fifteen feet of pure white snow" og "Oh my lord".

"Where's my nurssse, I need som healiiiing!!", skriker han så rygghårene fletter seg sammen i nakken. "Hallelujah" er et rop fra mørkets hjerte, fra ondskapen selv, fra en psykopat på frifot.

Alt begynner da pleiersken får fri i helga. Nå angrer han seg. Måltidene er dårlig tilberedt, skrivemaskinen er blitt stum som graven. Pianoet viser tenner. Nick Cave beveger seg ut i regnet, uten frakk. Han er våt til skinnet. Pysjamasen klynger seg rundt ham som et skall.

"The tears are welling in my eyes again,
I need twenty deep holes to bury them in."


Han har gjort noe fryktelig galt, noe pleiersken aldri ville tillatt. Men det blir bare verre. På "Fifteen feet of pure white snow" begynner det å bli mørkt. Han har ingen følelse i kroppen. Han er paralysert. Det henger istapper fra knærne, og han er paranoid som faen.

"Doctor, doctor, I'm going mad,
this is the worst day I've ever had,
I can't remember ever feeling this bad,
under fifteen feet of pure white snow."


Alt topper seg likevel på "Oh my lord", der Edvard Saksehånd møter Johannes' Åpenbaring. Det er en helvetes kakafoni, et hysterisk panikkanfall av en sang, der hovedpersonen får totalt sammenbrudd i en frisørsalong og blir liggende på golvet på alle fire å skrike på Gud.

"Oh lord, oh my lord, oh lord!!
How have I offended thee?
Wrap your tender arms round me!!!"


Det er nesten som at dørene plutselig blir revet ut av et fly, eller heisen begynner å falle mot bakken fra øverste etasje. Fiolinist Warren Ellis gnikker som en gal mann. Bassen gjør noen sprang som går rett i magen. Nick Cave skriker ukontrollert.

Nervene blir nappet ut med pinsett, én etter én.

"Hallelujah", "Fifteen feet of pure white snow" og "Oh my lord" er tre sammenbrudd satt til musikk. Sammen utgjør disse onde trillingene et av Nick Caves aller største øyeblikk. "Oh my lord" får det til å boble i hjernen. Sangen er selve kokepunktet på "No more shall we part", det store albumet fra 2001. Resten av plata bruker Nick Cave stort sett til å puste ut, finne tilbake til roen.

Pleiersken er tilbake med tablettene.

Det er nok best slik.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no
pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Mads
2002-04-25Cave balanserer

Nok et album fra denne briljante australier. Nok en höjdare. Cave er nok mer øm og melankolsk enn noen gang. Han drar frem meget av sin fortid som dopmisbruker, og kanskje sin redning - ungene. Dette albumet er mer ensporet og genreorientert enn mange av de forrige, hvilket aldeles ikke gjør det kjedelig. Som alltid drar han inn mange elementer fra kristendommen, denne gang uten den tidligere særs egenartede humor. Jeg føler at dette er Cave's mest seriøse album.

Ole-Jakob
2008-01-04

Ikke stort mer å si om den saken. En fantastisk plate.

Ole
2008-01-05

Når jeg nå, flere år etter at den kom, hører den igjen finnes det ikke tvil; dette er veldig bra. jeg synes det når den kom også, men jeg liker den ennå bedre i dag. Er det fordi jeg, i likhet med Cave er blitt eldre? mulig det, men spiller det egentlig noen rolle når kvaliteten er så høy?
I disse dager venter jeg i spenning på Dig lazarus dig fra en artist jeg aldri synes blir kjedelig eller intetsigende. Da Grinderman ikke kom til Øya kan vi kanskje håpe på et besøk av Bad seeds snart??

Jonas
2008-01-08

Nick Cave er en av mine favorittmusikere, hans første plater tilogmed Murder Ballads var fantastiske, men de seneste årene har han melka samme ku for lenge, det blir kjedelig, han blir gammel og mangler inspirasjon. Håper nyeste albumet blir bra, men tviler veldig på at det blir noe annet en hva de siste albumene var.

Ole
2008-01-08

Helt enig i at de gamle skivene til Cave er fantastiske. Det er derimot totalt uforstålig at du kan mene at Murder Ballads er bedre enn f.eks Boatmans Call.

No Pussy Blues var for min del en av fjorårets feteste låter og beviser i mine øyne at mannen har et liv til tross for fylte 50. Gleder meg til å høre mer enn tittellåta på den nye, en låt som kanskje ikke er all verdens?? Dette sagt; Caves venstrehånds arbeid er langt bedre enn de fleste andres flotteste øyeblikk.

mr T
2008-01-09

Grinderman-plata var helt fantastisk, en skikkelig opptur! Ifølge mannen selv skal Dig Lazarus Dig lydmessig være sterkt preget av Grinderman, noe som unektelig er lovende. Enig i Oles oppfatning av No Pussy Blues.

Ole-Jakob
2008-01-09

Støtter Ole. Det går ikke an å mene at å mene at platene fra og med Let Love In er kjedelige! Etter min mening har Cave aldri laget så storslagen og fantastisk musikk som han gjorde på dobbeltplaten Lyre of Orpheous/Abattoir Blues fra 2005, og jeg er en ganske svoren Cave-fan og har hørt stort sett alt han har laget. Grinderman er mer tilbake til røttene for Cave sin del, men jeg tror han kommer til å fortsette der han slapp i 2005, og dermed befeste sin posisjon som en av de beste låtskriverne i dag, kanskje noensinne.

Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo