cover

Kytäjä

Kytäjä

CD (2006) - Bone Voyage / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Psykedelia / Instrumental / Prog / Indiepop

Spor:
Aamu (The dawn)
Patu Murtuu, Metsissä Tuulee (The dam breaks, wind blows through the woods)
Pellon Pientareella Heinät (Hay on the edge of the field)
Liitokone Järven Yllä (A glider over the lake)
Aava (The great wide)
Muuttopäiviä (The days of leaving home)
Onnenpyörä (Wheel of fortune)
Aurinko Puiden Takaa, Kaaressa Syöksyvät Linnut (Sun behind the trees, birds rushing in arcs)
Väärän Koivun Ranta (The shore of the twisted birch)
Ôiset pyöräilijät (Cycling in the night)

Referanser:
Dungen
Kåre & The Cavemen
Jethro Tull
Badly Drawn Boy

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Disiplinert prog

Finske Kytäjä leverer instrumental psykedelia og lett prog-pop med stor eleganse og stilsikkerhet.

Kytäjä er en knøttliten bygd som ligger en time eller to nord for Helsinki. Derfra kommer to unge menn med sans for god musikk, nemlig barndomsvennene Jarno Alho og Janne Lastumäki. Disse to er imidlertid ikke bare venner, de er også bandkolleger og eneste medlemmer i bandet Kytäjä, som i 2006 ga ut sin første langspiller, også den kalt Kytäjä.

Det finnes en del myter og fordommer om Finland og finner. Den viktigste er kanskje at alle finner er stille, fåmælte folk. Kytäjä bekrefter i høyeste grad denne myten, all den tid dette er en instrumentalplate. En annen ting er den berømte finske sisu. I et svensk intervju med Jari Haapalainen ble sisu oversatt til "[att ha] stake", med andre ord dreier det seg om en selvsikkerhet, en tro på at man vet hva som må gjøres og hvordan det skal gjøres. De gode herrene Alho og Lastumäki har i høyeste grad sisu. De trakterer et utall instrumenter med en imponerende overbevisning og stilsikkerhet, og både valget av instrumenter og produksjonen av dem er så å si upåklagelig hele veien på denne plata. Det er liten tvil om at gutta har brukt store deler av sin fritid i oppveksten på musikk.

Åpningssporet, passende titulert Aamu (The dawn), er en rolig, nesten Sigur Rós-aktig introduksjon til albumet. Låta er bygd opp rundt et rolig orgeltema, og krydres med et trekkspill, en obo, og fuglekvitter. Man kan formelig se for seg morgengry i en nordisk barskog, og det er en veldig lovende start på plata. Imidlertid er Aamu mye roligere enn resten av plata, og kan gi et litt feil inntrykk av hva man har i vente.

I all hovedsak byr Kytäjä på lett og småpsykedelisk pop-rock med vekt på detaljer. Det er betraktelig stilmessig variasjon fra låt til låt, men jeg tror Kytäjä hadde trivdes godt i perioden sent 60-tall/tidlig 70-tall. Denne tiden brakte oss psykedelia, progrock og folk (-revival), og Kytäjäs musikk nikker til alt dette. Av og til er det funky psykedelia med drivende basslinjer, perkusjon og wah-wah-gitar, andre ganger er det middelaldermusikk med fløyte og akustisk gitar som når lytteren.

Som nevnt er plata veldig godt instrumentert og produsert. Man skulle nesten tro at gutta i Kytäjä ikke har gjort stort annet på fritiden enn å lære seg ulike instrumenter, for her får man servert mye rart: flere ulike orgel, diverse perkusjon, obo, trompet (disse to spilles riktignok av gjesteartister), klokkespill, fløyter og trekkspill kan nevnes i tillegg til de obligatoriske instrumentene gitar, bass og trommer. Og instrumentene blir ikke bare kastet inn i låtene, de spilles på en måte som er mesterlig tilpasset hver enkelt låt og hver stemning. F.eks. er gitarlyden alltid riktig, og på trommene skifter man mellom å bruke stikker, visper og myke køller for å få riktig lyd.

Selv om det er mange forskjellige instrumenter på plata, spilles de med en slik eleganse og diskresjon at man knapt legger merke til det. Show-off-symptomer finnes ikke, og med unntak av litt eksperimentering et par steder (f.eks. gitarsoloen på slutten av Patu Murtuu, Metsissä Tuulee eller introen på Aava) glir musikken fullstendig sømløst av gårde, og ikke en tone virker malplassert.

Men her ligger også problemet til Kytäjä. Jeg vil ikke kalle den anonym, men det er en veldig diskret plate. Den kan med fordel brukes som bakgrunnsmusikk på cafeer og lignende, fordi den glir så glatt og naturlig frem. Når man da lytter mer aktivt til den, er det liksom noe som mangler, albumet tar liksom aldri av. Det er en stoisk ro over plata, og albumet blir rett og slett for velspilt og kontrollert til å rocke. Man tar seg i å lure på hvordan Kytäjä med vokalist ville artet seg, eller om de burde prøve seg som husband i et tv-program (á la Kåre & the Cavemen i Direkte Lykke).

Som musiker og leke-lydtekniker vil jeg ta av meg hatten for Jarno Alho og Janne Lastumäki, de har virkelig gode ører for detaljer både i spillestil og produksjon, og klarer å skape et veldig riktig lydbilde på denne plata. Dessverre fortoner plata seg litt for mye som en stilstudie, og låtene er ikke interessante nok til at dette blir en plate jeg kommer til å høre mye på.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The International Tussler Society - Motorpsycho Presents the International Tussler Society

(Sony Music)

Motorpsychologar med venner inviterer på eit sevjerikt, variert og raust måltid.

Flere:

The Sea and Cake - One Bedroom
Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"