cover

Freeshine

Freeshine

CD (2006) - Osito

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Psykedelia / Retrorock

Spor:
The boy is a riot
Keep me
Falling stars
The weight of nothing
Ode to madness
Moonman
The world for a song

Referanser:
Led Zeppelin
Motorpsycho
Locomotives
Amundsen
Muse

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Jeg hater rock.

Jeg er ikke fremmed for at Freeshine med tiden kan komme til å regnes blant de ypperste.

Jeg hater rock.

Selvsagt mener jeg begrepet. Når man snakker begreper som er uttømt for alt innhold, all mening og absolutt all betydning, ligger rock klar for samme kirkegård som EDB, grønnsakskabaret og høyreregjering.

La oss heller si at Freeshine har hørt mye på bandene du oppdaget i platesamlingen til en rimelig hipp onkel, en fraværende storebror; et råtføft søskenbarn, i alle tilfelle et eldre mannlig familiemedlem som ubevisst har fungert som mentor for dine musikkpreferanser. En zeppelinsk eng dekket av viltvoksende droner og psykedeliske markblomster. Og plenty med grøde til de neste mesterskapene i både luftgitar og lufttromme.

Åpningen, "The boy is a riot" er en festival alene, en irriterende duvende, fengende og ikke minst seigglissen gitarklisjé som vokser opp som ekstraspor på Ziggy Stardust; på samme måte som "The weight of nothing" og "Falling stars" kunne hektet seg på Timothys Monster og "Ode to madness" nestenkopierer "Sabbath Bloody Sabbath".

Så langt, så bra.

"Keep me" er derimot en balladesak som prøver å være Motorpsychos "Greener", men som dessverre hekter seg opp i et Frank Hammerslandsk tvangsmønster som den aldri helt kommer seg ut av og akustiske "Moonman" stopper litt opp i sin egen inderlighet uten å lede noe som helst steds hen. Dessuten slite Freeshine sliter med å overføre det jeg regner med er et vannvittig livetrøkk til plate. Blant annet synes jeg det høres ut som om vokalist Tarjei Øvrelid holder igjen. Det er akkurat som om de har glemt at volumet uten problemer kan skrus forbi elleve. Produksjonen blir for tynn til å virkelig gjøre droningen interesssant over gjentatte anledninger. Lydbildet har noe innestengt over seg, en følelse som jeg ikke kan huske å ha hørt siden slutten av åttitallet.

Men det er forbanna engasjert. Forbanna ærlig Det er musikk som er laget med noe større for øyet enn bare å gi ut noe. . Det er rock med hjertet. Blodpumperock.

Det er noe jeg kan like. Selv om jeg må blande inn rock. Og da er jeg ikke fremmed for at Freeshine med tiden kan komme til å regnes blant de ypperste.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace

(V2)

Ein maktdemonstrasjon frå første til siste tone. Det er sjeldan livealbum leverer så godt som dette gjer. Ein moderne klassiker.

Flere:

Nils Bech - Look Back
Katatonia - Viva Emptiness