Genre:
Rock
Stiler:
Hardrock / Psykedelia / Retrorock
Spor:
The boy is a riot
Keep me
Falling stars
The weight of nothing
Ode to madness
Moonman
The world for a song
Jeg hater rock.
Jeg er ikke fremmed for at Freeshine med tiden kan komme til å regnes blant de ypperste.
Del på Facebook22.02.2006 (opprinnelig fra pstereo.no)
Jeg hater rock.
Selvsagt mener jeg begrepet. Når man snakker begreper som er uttømt for alt innhold, all mening og absolutt all betydning, ligger rock klar for samme kirkegård som EDB, grønnsakskabaret og høyreregjering.
La oss heller si at Freeshine har hørt mye på bandene du oppdaget i platesamlingen til en rimelig hipp onkel, en fraværende storebror; et råtføft søskenbarn, i alle tilfelle et eldre mannlig familiemedlem som ubevisst har fungert som mentor for dine musikkpreferanser. En zeppelinsk eng dekket av viltvoksende droner og psykedeliske markblomster. Og plenty med grøde til de neste mesterskapene i både luftgitar og lufttromme.
Åpningen, "The boy is a riot" er en festival alene, en irriterende duvende, fengende og ikke minst seigglissen gitarklisjé som vokser opp som ekstraspor på Ziggy Stardust; på samme måte som "The weight of nothing" og "Falling stars" kunne hektet seg på Timothys Monster og "Ode to madness" nestenkopierer "Sabbath Bloody Sabbath".
Så langt, så bra.
"Keep me" er derimot en balladesak som prøver å være Motorpsychos "Greener", men som dessverre hekter seg opp i et Frank Hammerslandsk tvangsmønster som den aldri helt kommer seg ut av og akustiske "Moonman" stopper litt opp i sin egen inderlighet uten å lede noe som helst steds hen. Dessuten slite Freeshine sliter med å overføre det jeg regner med er et vannvittig livetrøkk til plate. Blant annet synes jeg det høres ut som om vokalist Tarjei Øvrelid holder igjen. Det er akkurat som om de har glemt at volumet uten problemer kan skrus forbi elleve. Produksjonen blir for tynn til å virkelig gjøre droningen interesssant over gjentatte anledninger. Lydbildet har noe innestengt over seg, en følelse som jeg ikke kan huske å ha hørt siden slutten av åttitallet.
Men det er forbanna engasjert. Forbanna ærlig Det er musikk som er laget med noe større for øyet enn bare å gi ut noe. . Det er rock med hjertet. Blodpumperock.
Det er noe jeg kan like. Selv om jeg må blande inn rock. Og da er jeg ikke fremmed for at Freeshine med tiden kan komme til å regnes blant de ypperste.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Hørtes veldig interessant ut. Men etter hva jeg ser, er den både på CDon og platekompaniet listet til 169 kroner... Noe jeg syns blir litt mye for å få hørt dette bandet. Er det verdt det? Eller er det mulig å få tak i den noe billigere et annet sted, kanskje?
Tips: Du kan jo lytte til plata i en platebutikk eller gå på konsert med de!?
Jeg kjøpte min på Tiger i Oslo, tror det var litt billigere men ikke mye. Jeg likte platen veldig godt, og var en av de jeg spillte mest i høst. Såg de på Samfundet, og var bra live også.
Stikk til en platebutikk og hør på den der, eller så kan man jo alltids søke litt på myspace, mener de skal være der.
Syns Osito kan promotere bandet sitt bedre enn det der!