Life is a Beautiful Monster

Crimetime Orchestra

CD (2004) - Jazzaway / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Storbandfreakout

Bjørnar Andresens siste krumspring på en plate som kan bli stående igjen som en påle i norsk frijazz.

Av Carl Kristian Johansen

30.12.2004

Slippene av Rock (Bayashi) og Life is a Beautiful Monster (Crimetime Orchestra) på Jazzaway Records markerer de siste plateinnspillingene bassist Bjørnar Andresen deltok på før han gikk bort i oktober 2004. Medlemmene i Bayashi og Crimetime Orchestra, og miljøet rundt Jazzaway, konstituerer også i stor grad miljøet Andresen ble revitalisert i som jazzmusiker de siste årene før hans bortgang.

Andresen har vært med på flere utgivelser som er sentrale i norsk jazzhistorie, og som heldigvis har blitt sluppet på CD de siste årene. Da snakker vi om Min Bul (Andresen/Terje Rypdal/Espen Rud) og Plastic Sun av Svein Finnerud Trio (Finnerud, Andresen, Rud), begge fra 1970, som begge viser at Norge har en historie for eksperimentell og improvisert jazz på høyt nivå.

For dagens yngre entusiaster er det kanskje lett å bli blendet av samtidens blomstrende jazzscene, og glemme at den nye scenen faktist også er betinget av et fundament skapt her i landet. Andresen var en del av dette fundamentet, selv om han var borte fra musikken i en lang periode fram til midten av 90-tallet. I konstellasjoner som The Quintet og Samsa'ra, og deltagelse på plateutgivelser i flere andre sammenhenger på tampen av 90-tallet og framover, ble Andresen brobyggeren mellom flere generasjoner, og ikke minst stiler, i dette landet.

Den mest talende eksempelet for det siste er nok trioen Samsa'ra. I spann med Bugge Wesseltoft og Paal Nilssen-Love ble Andresens tunge wah-wah-bass et helt absurd og kontrastskapende midtpunkt mellom Wesseltofts dragning mot at improvisasjonene skal bygges opp til melodier og crescendoer, og Nilssen-Loves sterke trang til strukturløse og fritt improviserende løp. Alt Andresen rørte ved ble altså ikke til gull. The Quintets plate March 28th 1999 er en av bekreftelsene på at regelen sier det motsatte.

De siste årene utviklet Andresen effekter på kontrabassen, og med et dypt elektronisk tilsnitt skapte han helt nye muligheter i bassens lydregister. Gjennom utstrakt bruk av bue og diverse pedaler, og i sittende positur bak bassen, stort sett med bare de hengslete og gripende armene synlig, ble livekonsertene en fryktinngytende opplevelse både visuelt og musikalsk. De dype, brumlende og organiske lydene han skapte var ekstremt særpregede og helt unike i dagens jazz. Andresen greide altså å introdusere noe nytt på sine gamle dager. Dette er dokumentert på flere av albuminnspillingene han gjorde de siste årene.

Crimetime Orchestra er et storband som ble bygget rundt Andresen og hans bass. Grunnleggere er saksofonist og direktør i Jazzaway, Jon Klette, Bugge Wesseltoft og Vidar Johansen. Crimetime startet opp i 2002 og siden da har en stor mengde musikere kommet og gått i dette elastiske og fleksible kollektivet. Klette, Wesseltoft, Johansen og Andresen utgjør også kjernen i det som er et timannsorkester på denne plata. Det er lett å relatere platas tittel til Andresens liv og leven, og bortgangen tre uker etter denne innspillingen. Den er også dedikert til hans minne.

Andresens innflytelse på soundet er ikke så markant som på Bayashis Rock, eller flere andre av innspillingene fra hans siste periode, men så er jo dette også et stort orkester med ti sterke enkeltstemmer. Crimetime drar like mye elementer fra rock, funk og støy som fra jazz, og hele albumet er preget av grunnleggende grooves i forskjellige former, og en energi som nesten mangler sidestykke i Norge i dag. Låtene er i størst grad improvisert fram, men ligger i et skjæringspunkt mellom en viss grad av komposisjon og frie tøyler. Klette og Johansen har arrangert en del av blåsestrekkene, og i en så massiv blåserrekke, som inkluderer Kjetil Møster (tenorsaks), Øivind Brekke (trombone) og Sjur Miljeteig (trompet), i tillegg til Klette og Johansen selv, løfter disse arrangementene albumet et stort hakk opp, noe som gjør at den også lettere kan relateres til jazzbegrepet.

Life is a Beautiful Monster er en oppvisning i variasjon og vilje til å lage konvensjonsfri musikk, og albumet kan vanskelig fikseres i noen fast genre eller bås. Uttrykket er komplekst og sammensatt, men ikke vanskelig tilgjengelig og tungt å lytte til. Her eksperimenteres det med uhyggelig fete grooves, elektroniske og synthbaserte strekk og mutasjoner av gamle melodier (sjekk det maltrakterte åpningstemaet fra Milestones på spor 4). Anders Hanas elektriske gitar legger en alen til mange av låtene, det samme gjør Ingebrigt Håker Flatens elektriske bass, og ikke minst Paal Nilssen-Love som endelig igjen får utløp for sin groovy side i riktig kontekst. Det er kanskje drøyt å utrope dette til en klassiker, men Life is a Beautiful Monster reflekterer kunnskap og sound fra gamle dager, samtidig som den har lykkes ekstremt godt i å ta opp i seg dagens genreoverskridende tendenser. Framtiden vil vise om noen er i stand til plukke opp tråden og videreforedle Life is a Beautiful Monsters store vyer.

Groovissimo

M.I.A. - Maya

- People make music to get a reaction. Music is communication, sa Yoko Ono. I tilfelle er dette M.I.A.s mest ekspressive album til dags dato.

Flere: