cover

Brolt

Scorch Trio

CD (2008) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Tåler gjenhør

Trioens tredje plate viser både muskler og ydmykhet med moden holdning.

Da jeg første gang hørte Scorch Trios første plate, var det sommer og sol og jeg satt om bord i en av Norges bussekspresser. Dette var i en tid hvor iPod ennå ikke hadde utkonket minidisken fullstendig, og jeg hadde fått låne en kopi jeg måtte sjekke ut. Ingebrigt Håker Flatens energiske elbassing over Pål Nilssen-Loves enda mer krakilske tromming var en luftig tur opp og ned, likesom bussens vei mot målet. Etter noen svinger la Håker Flaten seg til ro på én tone og ga rom for en høyreist finne med vrenggitar. Fremdeles erindrer jeg hvordan Raoul Björkenheims løpske åpningssolo satte en liten støkk i meg; gikk det an å spille sånn gitar i sånn musikk?

Joda, det går an. Björkenheim har gjort det lenge og han gjør det fremdeles. Og denne gangen er det han som står for åpningsshowet sammen med Nilssen-Love. Hele Brolt åpnes av en vill gitarsolo som argumenterer aggressivt, og som til slutt inviterer Håker Flaten med på laget. Og hvilket inntog! Man innser ikke at bassen har vært borte før den er der, og da smeller alt på plass. Olstra, som strekket har blitt kalt, varer i ti minutter og en er fornuftig åpning av platen, hvor energisk impro og røff rockebeat erter hverandre.

Slik er også Brolt som helhet, den blander. Aller mest blander den mellom sterkt og svakt, styrkegradene veksles på i en naturlig rekkefølge. Slik er for så vidt også Scorch trio som band, de blander det sterke og det svake. Dessuten blander de rock og jazz, noe som ser ut til å være vanskelig å svelge for enkelte. Jeg har ikke særlig å føye til denne diskusjonen, annet enn å kommentere at musikken i dette tilfellet bør få tale for seg selv.

I løpet av fem år har de tre musikerne altså spilt inn tre plater sammen, men på siden av dette er de fryktelig aktive musikere, og disse dagene i studio vil jeg derfor anta bare er korte opphold fra andre prosjekter. Likevel føler jeg det er naturlig å ta et kort blikk på de to foregående platene, Scorch trio og Luggumt.

Platen kalt Scorch trio ble lydfestet i januar 2002 og utgitt under bandnavnet Björkenheim/Håker Flaten/Nilssen-Love. Her er det tydelig at de har funnet hverandres fellesnevnere og definert et improvisasjonsuttrykk som i bunn og grunn følger dem videre på de neste platene. Men jeg synes det er noe eget ved disse strekkene, de nærer noe unikt noe, la oss kalle det en pur improvisasjonsglede. Spesielt når man hører på senere arbeid, fremstår førsteplaten som ung og frisk.

Nokså nøyaktig to år senere var trioen tilbake i studio. Luggumt het denne platen, og også her er rollefordelingen som før: Nilssen-Love romsterer med det rytmiske, Håker Flaten leker seg med akustisk og elektrisk bass og litt elektronikk, mens Björkenheim både druser løs på og koser med gitaren, og introduserer dessuten sin elektriske bratsj.

Helhetlig fremstår denne platen som mørkere og dystrere enn den foregående. Dette forsterkes av coveret, hvor Kim Hiorthøy har hentet frem en blyant med bløtt kull og tegnet et nærmest surrealistisk nonfigurativt kaos ved første øyekast, men som ved nærmere ettersyn avslører minst to hodeskaller i et skummelt landskap. Musikken på denne platen er av like høy kvalitet som de to andre, men i ettertid står den mest som et varierende intermesso.

For Brolt minner mer om den første utgivelsen. Men der den var ung og frisk, er Brolt en tanke modnere. Om ikke det er så altfor tydelig, er i hvert fall vissheten klar; i løpet av fem så aktive år, må musikere i denne alderen unektelig ha utviklet både seg selv og samspill. Og forskjellene på sterkt og svakt tas enda mer vare på her, kanskje spesielt den svake veien. Gaba, Bluring og i hvert fall Basjen legger alle sinnafølelser til side og åpner opp mellom de harde slagene.

Tidligere i sommer leste jeg et intervju med Nilssen-Love hvor han uttalte at "når platen er klar, pleier jeg ikke å gjøre stort mer enn å sjekke at det er lyd på CDen. Så går jeg videre, for det er ingen vits i å dvele ved det en allerede har gjort." Her er det faktisk det motsatte jeg gjør. Men der han er den skapende musikeren, er jeg den bremsende lytteren. Og nettopp derfor er det verdt å ta for seg musikken for det den er, all den tid det er livescenen som kler friimprovisert musikk best. Det er bare et viktig faktum at når det gis ut så mye som det gjør, er man nødt til å betrakte utgivelsene som all annen musikk.

Og nøyaktig i et slikt perspektiv vil jeg forsvare Brolt og gi platen høy verdi. For nå sitter jeg på buss, på tog og på sykkel og hører på Brolt med min iPod, og jeg spiller den hjemme så veggene rister og hadde jeg hatt bil så hadde jeg nok hørt på den der også, rett og slett fordi dette er impro som tåler å høres igjen og igjen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency

(Plug Research)

Enkelte har det i blodet. Noen besitter kvaliteter som andre bare kan drømme om. Møt David Thomas Broughton.

Flere:

Equicez - State Of Emergency - Generation Equiz
Umek - Neuro