cover

Love On Depression Street

Clay Allison

CD (2004) - Wild Dog Music / Osito

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Softrock

Spor:
Believe In Me
Good, Clean
Aftermath
Don't You Wait
Red Inside
Drive By
Love On Depression Street
No Need
Slacker Blues
Crazy horse
Million Dollar Race
On the Take
Kneeler

Referanser:
This Perfect Day
Duran Duran
Brainpool
Counting Crows
Isolation Years

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Deprimerende svakt

Det er ikke gourmet alt som kommer fra Søta bror - noe er nemlig ikke annet enn næringsfattig, kjip suppe, kokt på spiker og dårlig engelsk.

Ja, dette var jo saker. Et svensk band som makter å låte som en blanding av Counting Crows, Duran Duran og Brainpool. Du skal ha takk der oppe - trodde aldri du ville høre mine aftenbønner. Om du neste gang kunne sende noe i skjæringspunktet mellom Queen, Solfaktor X og Scatman John skulle jeg blitt særdeles lykkelig. Eventuelt Haddaway og London Symphony Orchestra i lekkert samspill? Uansett, du kjenner jo meg - noe kan du vel saktens koke sammen. Jeg venter i spenning.

Clay Allison er en sekstett fra Linköping i Sverige, og Love On Depression Street er deres førstefødte. Angivelig kalte de seg Soapbox Opera tidligere, uten at jeg kjenner noe videre til deres historie eller korte karriere. Uansett har de nå tatt nytt navn, angivelig etter en pistolmann fra Texas (evt. etter Kjell Hallbings "sexy western"-helt. Red. anm.), og gitt seg i kast med å fortelle historier fra Ville Vesten utstyrt med softrock-boots og sheriffstjerne, et knippe ungdomsskolestiler og munnen full av mat. Tekstene er generelt av slikt elendig kaliber at Morgan Kane med ett synes som nobelprismateriale, og Viktor Sandbergs diksjon og mestring av det engelske språk ligger omtrent på nivå med Petter Solberg. Musikalsk sett låter det innimellom kurant, selv om det meste av materialet er drepende kjedelig. Ei fin-fin blåserekke berger skiva fra å havne nederst på skalaen, men med tanke på at den karakteren er forbeholdt Panpipe Harmonies og Scooter sier ikke det mye. Uansett, de skal ha for forsøket, selv om jeg for min del håper deres førstefødte blir enebarn.

Nå begynner imidlertig Love On Depression Street riktig så fint. Jeg skal ikke si "feiende flott", det ville være å ta munnen for full, men Believe In Me er en til tider medrivende låt med et kompakt, velklingende sound og et nynnbart refreng for de dagene da ingenting annet synes springe en i hu. I tillegg kommer den med herlig trekkbasun, hvilket er et digert pluss i denne sammenheng. Påfølgende Good, Clean er albumets udiskutable høydepunkt, og sender tankene i retning This Perfect Day mest lysende popperler fra midten av 90-tallet (hvor ble de av?!) I det store og hele er Good, Clean et eneste langt refreng og intet annet enn simpel, hedonistisk skolebasarpop fra begynnelse til slutt. Deretter går det kun en vei, og det er ned ad bakke og inn i forgjengelighetens museum. Riktignok finnes det enkelte klenodier inniblant skrammelet (Red Inside, Love On Depression Street), men de er i sørgelig mindretall og uansett ikke flere enn to i antall. Hvilket gir oss noe slikt som en ussel perle og et berg av gråstein - med noen få flekker av kråkesølv. Bandet er dog dyktige musikere (om slikt betyr noe), og spiller sine instrumenter på tilfredsstillende vis. Det hele låter derimot usigelig tamt og friksjonsløst, strippet for inspirasjon og gyldne momenter, og når låtskriver og rimsmed Viktor Sandberg så til de grader skjemmer albumet med sine uelegante metaforer og lite godt fortalte historier, skal det være noe til band som makter rette opp inntrykket av trist dusinvarerock.

Tekstmessig har Sandberg tatt på seg rollen som skyteglad, lovløs bandido med appetitt på dueller ved soloppgang og slagsmål etter barens stengetid. Han veksler mellom å være på flukt eller jage hvileløst, uten at det fungerer det skapte grann. Lydbildet er for lyst for slike sorte midnattshistorier, og beretningene holder kort fortalt ikke mål. Direkte troverdige virker de heller ikke i Sandbergs munn, og ofte preges de av det reneste nonsens, som på Million Dollar Race:

It could be that narrow-minded swine/ That turned me in/ I follow him down the trail/ I could choose to take him down right here/ I could make him pay/ In the million dollar race/ Don't you forget about the million dollar race/ You might end up in pieces/ Or even set the pace.

Diksjonen er til tider skrekkelig, med et vell av tynne, nordtrønderske l'er og grøtete r'er. Spesielt Drive By (Dsjaaaaiv baaaai...) lider fryktelig under dette, og gjennomgående vil jeg hevde at bandet snarest bør finne veien tilbake til et språk de i det minste behersker, og slutte å synge om ting som de kun har lest om i Tex Willis, da det er omtrent like troverdig som Nicolas Cages italienske aksent i Kaptein Corellis Mandolin. Bandet ville tjent på å være litt mer ærlige mot såvel seg selv som sitt publikum, istedet sitter man altså med noe som ingen drar fordel av og som i siste instans er helt unødvendig og knapt til å hefte seg ved. Sukk.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Feet Music

(Jazzland Rec.)

Håker Flaten/Nilssen-Love imponerer og dominerer også denne gangen.

Flere:

Gluecifer - Basement Apes
Serena Maneesh - Serena Maneesh