cover

Let There Be Love

Nina Kinert

CD (2005) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Folk / Visepop / Folkpop

Spor:
Separate ways
Visitor
Memories fading out
Hey Jack
Let go now
In my clutch
Not quite
Been no good
Hymn for you to sing
Something else
Who am I supposed to be
Let there be love

Referanser:
Ane Brun
Emmylou Harris
Anna Ternheim
Laleh
Hello Saferide
Lykke Li

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


En av STEMMENE

Musikken til Nina Kinert bærer i seg alle motsetningene vi liker så godt.

My body is a hymn for you to sing...

Det var Thomas Denver Jonsson som først anbefalte meg Nina Kinert. "Jag blev helt förtjust i henne," forklarte han. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor. Grunnen til at jeg var nysgjerrig på Nina Kinert, skyldtes at hun synger på tre av låtene på det siste albumet til Denver, "Barely touching it" – og det er så fint, så fint.

Ane Brun har også anbefalt Nina Kinert. Det var på "Lydverket" på NRK. Jeg husker ikke helt hva hun sa, men det må ha virket. Nå ser jeg at Nina Kinert skal være gjest i "Store studio" om et par uker. Kanskje får hun også hilse på Skavlan før februar blir til mars. Det skulle ikke forundre meg.

Så hva har vi lært så langt? Vel, for det første er det viktigere å bli anbefalt av Ane Brun enn av Thomas Denver Jonsson. Dessverre. I tillegg har vi fått med oss at Nina Kinert er vel verdt å høre. For det er hun.

Nå skal ikke jeg si noe nedsettende om Ane Brun. Det har jeg ingen grunn til. Men jeg synes på mange måter at Nina Kinert høres ut som artisten Ane Brun helst ville vært. Og Nina Kinert trenger ikke prøve en gang. Det går av seg selv, virker det som.

Hun er både sterk og svak på én gang. Hun er stor og liten, sensuell og sårbar, enkel og vanskelig, mørk og lys, gammel og ung. Alt på én gang. Hun er stolt og stakkarslig, frekk og forsiktig, myk og hard. Musikken til Nina Kinert bærer i seg alle motsetningene vi liker så godt. Dessuten synger hun folk, country, gospel, soul og blues på et vis vi selvsagt har hørt før, men samtidig ikke.

For viktigst av alt: Hun har en av STEMMENE, en av de sjeldne, spesielle stemmene som bare griper tak i deg og ikke slipper. Og er du heldig, får du kanskje bli med henne hjem. Hvem vet.

"Let there be love" er Nina Kinerts andre album. Det første kom i 2004 og het "Heartbreaktown". Begge er produsert av Love Olzon. "Let there be love" ble spilt inn hjemme i huset hans – i hallen, i stua, på kjøkkenet. Love Olzon spiller det meste av instrumentene, men Nina Kinert har denne gang skrevet de fleste sangene selv, til forskjell fra sist. Det er 12 av dem i alt. De fleste er bare et par minutter lange - akustiske, atmosfæriske - og mye større på nært hold enn på avstand.

Nina Kinert, som var 22 år da denne plata ble utgitt i fjor høst, synger som en purung Emmylou Harris, bare med mye mer livserfaring, som Rosie Thomas etter å ha ligget i en blanding av sørpe og sand et par uker - eller kanskje som Martha Wainwright, dersom hun bare hadde vært ei enkel jente fra Sverige, uten noe å bevise. Innimellom er Nina Kinert dessuten så nærgående og intim – og eksplisitt seksuell – at det er umulig å ikke tenke på Lucinda Williams. For eksempel på "Hey Jack":

"Hey Jack,
pull me up against the wall
come here and you'll make me fall
all over you"


Som Ryan Adams sa for noen år siden, til ei helt annen jente: "Damn, girl!"

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko

(Laskeuma / Nordic Notes)

Den finske underverdenen inviterer nok engang til epileptisk dans, polonese og moshpit.

Flere:

Television - Marquee Moon
Paganus - Kalla