The College Dropout

Kanye West

CD (2004) - Roc-A-Fella

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Outkast valgfag

Gode intensjoner, men ikke helt gjennomført. Omtrent som kvalitetsreformen.

Av Tor Martin Bøe

Del på Facebook19.04.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

Kanye West er produsenten med den nesten barnlige forkjærligheten for opp-pitching av tvilsomme soulhits.

Faktisk kan innspillingene til West mistenkes for å være ProTools-motstykket til botox- og silikonprogrammet Extreme Makeover. Eller hiphop-parallellen til smurfehits.

Kanye West er også mannen som i beste hiphop-manér kræsjet Lexusen, overlevde og rappet "Through the wire" gjennom kjevelåsen. Men i motsetning til alle disse som søker medfølelse, bruker West låten til å hovedsaklig gjøre narr av seg selv og være klassens klovn (My dogs couldn't tell if I look Tom Cruise in Vanilla Sky).

På lik linje med andre tabloide superprodusenter, viser "College dropout" at Kanye West uansett kan mer enn gjennom en kjevelås. Selv om han egentlig ikke rapper med mer særpreg enn en Geir Børresen med hettegenser, leverer han linjer som er alt fra det flåsete og meningsløse, via de obligatoriske religiøse skriftemålene, til det om ikke hysteriske, så i alle fall ganske så, eh, fornøyelige.

Outkast valgfag, med andre ord.

Låtene er videreføringer av Jay-Z's"The Blueprint", blandet med like deler Outkast, Fugees og en anelse radiovennlig souldame på toppen. Altså sjangermessig og innholdsmessig farlig nær både det ene og det andre, uten å velte over kanten på noen slags måte.

"College dropout" fungerer i beste fall som en tverrfaglig samarbeidsoppgave mellom undergrunn og medstrøms hiphop, noe som bidrag fra Common, Talib Kweli og en riktignok relativt sliten Jay-Z er med på å understreke.

Hva det noe sedate bidraget til Ludacris er med på å understreke, er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror det har noe med konsum av feite sigaretter og dalende kreativitet å gjøre. Han burde kanskje tatt åttende om igjen.

Og hadde det ikke vært for at West av og til roter med innleveringene, snakker litt mye i timen, og navigerer plata inn i et farvann der skitsene dukker opp hyppigere enn Bryan Adams er på Norgesturné, kunne dette blitt så mye, mye bedre.

Gode intensjoner, men ikke helt gjennomført. Omtrent som kvalitetsreformen, altså.

M/G+

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: