Set Yourself On Fire

Stars

CD (2004) - Arts & Crafts / City Slang / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ufarlig, melankolsk, velprodusert pop

Hyggelige poplåter er alltid noe vi tar imot med åpne armer.

Av Morten Krane

Del på Facebook13.09.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)

Hyggelige poplåter er alltid noe vi tar imot med åpne armer. I dette tilfellet er avsenderen det canadiske bandet Stars, og som første møte med plata bedyrer de at "When there's nothing left to burn, you have to set yourself on fire". Det gir ikke helt mening i min bok, men det gjør heller ingenting, da låtene som følger staver det meste relativt enkelt og klart ut.

Her har vi sanger om tapt kjærlighet, tapt ungdom, tapt ungdomskjærlighet, nederlagsdømte forhold og stort sett slike ting det er ganske vanlig å skrive popsanger om, ispedd litt død og krigsforakt. Fordelen er at låtene er godt fortalt, med interessante tvister og overraskende klare og forståelige historier. Et eksempel er ordakrobatikken i refrenget til "What I'm trying to say":

I am trying to say
What I want to say
Without having say
"I love you"

I tillegg er spillet og spennet mellom den kvinnelige og mannlige vokalen et svært tiltrekkende element, og det blir til og med børstet støv av den klassiske musikal-duetten i "Let it go", i det minste i formen:

Hun: "How could you do it?"
Han: "I just couldn't say."
Hun: "Years built on sand."
Han: "June until May."
Hun: "Second to second."
Sammen: "Not even while you held my hand."

Musikalsk er det ikke lett å komme unna landsmenn og –kvinnene i Arcade Fire, selv om Stars nok har en del mindre amfetamin i frokostblandingen, samtidig som de har noe av den inderlige søtheten til Belle & Sebastian. Jeg synes også å høre elementer fra Flaming Lips for noen år siden og Mercury Rev i sine mest spretne øyeblikk, samtidig som plata i sine mer elektroniske øyeblikk kan minne litt om Postal Service. Det er heller ingen hemmelighet at stemmen til Amy Milan ligner en god del på Mirah, og at akkurat det faller svært heldig ut i mine ører.

Spesielt revolusjonerende eller banebrytende er ikke musikken, "Set yourself on fire" faller i båsen "ufarlig, melankolsk, velprodusert pop". Plata har også en del dødpunkter, og virker ganske lang, selv om den bare varer i parogfemti minutter. Lydbildet er også temmelig glatt og polert, og jeg tviler litt på holdbarheten; jeg mistenker at plata kanskje ikke vil finne veien tilbake til CD-spilleren så ofte om et års tid.

På den annen side klarer jeg ikke la være å smelte av et vers som:

I dreamed I was dying, as I so often do
And when I awoke I was sure it was true
I ran to the window, threw my head to the sky
and said: "Whoever is up there, please don't let me die"

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: