Invitation II Dig

Iubar

CD (2007) - Smilodon

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Lovende debut

Beatles-cover, tåkelag av mellotron, østlig inspirasjon, glitrende produksjon - og nesten på låtsiden er stikkord her.

Av Hallvard Sægrov

19.02.2008

Sverige har flere glimrende utøvere innen 70-tallsinspirert, mer eller mindre psykedelisk rock. Soundtrack of Our Lives, Dungen og de noe mindre kjente Anekdoten er mestere innen dette musikalske området, som nå har fått et nytt tilskudd med Iubar.

En hjemmeside med lite informasjon og et kortfattet presseskriv gir meg liten forhåndsinformasjon om bandet. Uansett, Iubar er fra Gävle, har spilt sammen siden 2003 og gir med Invitation II Dig ut sitt debutalbum. Gitarist Steven Kautzky Andersson skal for øvrig være en musiker med et visst renommé.

Bandet går optimistisk ut. Tittelsporet som åpner showet er en catchy, gitardrevet mid-tempolåt med fin sommerfølelse og et upåklagelig driv. Her minner de litt om de mer sympatiske sidene til U2, ikke minst har vokalist Viktor Björklund stemmelikheter med Bono. Enda bedre blir det i låt nummer to, den noe tyngre og mellotrondrevne Become, hvor gruppa er både dramatiske og catchy som kombineres med et herlig driv. Her blir vi dessuten for alvor presentert for en av deres store styrker: Den klare og fine produksjonen og det detaljerte, lekre lydbildet. I tredje låt, Changes, blir vi for første gang presentert for den klare inspirasjonen fra østlig musikk. Dette og den utstrakte bruken av mellotron gir uunngåelig 60- og 70-talls assosiasjoner, men musikken oppleves likevel ikke som spesielt retro.

Mellotron-bruken kan minne en del om de nevnte landsmennene Anekdoten. Iubar har imidlertid ikke så mye av dette bands melankoli. Videre minner de en del om Kula Shaker, et litt mer jordnært Soundtrack of Our Lives og littegrann tidlig Pink Floyd.

En frisk start, altså, men holder de helt til mål? Nei, ikke helt. En dramatisk mellotron-intro klarer ikke å skjule at Derive er en temmelig anonym sak. Demon Jive høres ut som Coldplay på en middels dag og sammen med det nokså blodfattige avslutningssporet vitner den om at gruppa ikke har helt taket på ballader (ennå).

Like fullt har Invitation II Dig mer å by på. Å covre Beatles' Tomorrow Never Knows høres kanskje ikke ut som verdens mest innovative idé, men gruppa lykkes med å gjøre den til sin egen. Ja, med et bombardement av lyd og mesterlig produksjon tilfører de den faktisk også en del nytt. Dette er helt klart en av de bedre Beatles-tolkninger jeg har hørt. Den svevende og sterkt østlig-inspirerte Collided er også verdt å trekke fram. Her gir Iubar oss hypnotisk psykedelia, nok en gang som en lyd- og produksjonsmessig nytelse. Den langt mer konvensjonelle Horses markerer seg med et fint refreng.

Nevnte Tomorrow Never Knows og Collided er de stedene hvor Iubar slipper seg løs i psykedeliske utskeielser. Det fleste låtene holder seg dog til nokså ordnede former; sangbasert med vers-refreng og i middels tempo. Jeg kunne tenkt meg litt større spennvidde; flere lydmessige eskapader, mer rom for instrumentalpartier, enda mer samspill mellom gitar og keyboards og flere kontraster. Det er utvilsomt meget kompetente musikere man har å gjøre her som helt klart er i stand til å bleke et stort musikalsk lerret. Det avsluttende instrumentalpartiet i Tomorrow Never Knows viser jo hva de er i stand til. Samtidig mangler Iubar det bitte lille ekstra hva låter angår. Kompetente låtskrivere, så absolutt, men med litt for få standout-låter, som kunne gjort dette til et klassisk debutalbum.

Iubar har gitt ut en meget lovende debut. Jeg har dessuten fornemmelsen av at deres energiske psykedelia vil fungere vel så bra live som på plate. Kommer jeg over en konsert med Iubar kommer jeg til å gå. Dette bandet kan bli knallbra med bedre låter og større spennvidde. Så bra at jeg allerede venter i spenning på plate nummer to.

Groovissimo

Jens Lekman - Night Falls over Kortedala

Etter noen år med diverse samarbeid verden over er Lekman endelig ute av studioet igjen, og Skandinavia holder pusten.

Flere: