cover

La Serpenta Canta

Diamanda Galás

2 x CD (2003) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Avantgarde / Folk / Blues

Spor:
Intro
Ain't No Grave Can Hold Me Down
Burning Hell
Baby's Insane
I'm So Lonesome I Could Cry
Lonely Woman
Frenzy


Blue Spirit Blues
My World Is Empty Without You
I Put a Spell On You
At the Dark End of the Street
Dancing In the Dark
Dead Cat On the Line
See That My Grave Is Kept Clean
Burning Hell

Referanser:
Lydia Lunch
Nick Cave

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Dark was the night, dark was the day

Hun danser i mørket og i nattens gater. Hun brenner i helvete og står opp fra de døde etterpå.

Amerikanske Diamanda Galás er en av vår tids mest avholdte avant-garde artister, med en rekke plater og ulike prosjekter bak seg i sine over 20 år som utøvende artist. I 2003 slapp hun like gjerne to større verk samtidig; Defixiones, Will and Testament og La Serpenta Canta, begge på Mute. Da jeg aldri har klart å bli helt komfortabel med hennes noe krevende stemme, var det i første rekke låtvalgene som gjorde meg nysgjerrig på sistnevnte. Opptakene på La Serpenta Canta er gjort rundt omkring i verden, og tatt opp live fra scener i Europa, USA og Australia i perioden 1999-2002. Settingen er tilsynelatende enkel: Diamanda Galás og piano. Men resultatet har langt fra blitt tilforlatelig.

På denne platen har Galás tatt for seg noen av de fremste klassikerne innen den mørkere siden av den amerikanske kulturarven. Noen vil nok dra kjensel på enkelte låter hun har spilt inn tidligere, særlig fra The Singer (1990). Et annet sammenlignbart prosjekt finnes også på hennes egen Malediction and Prayer (1998), der hun eksempelvis tolket Billie Holiday, BB King og Johnny Cash, og Nick Caves Kicking Against the Pricks (1986). La Serpenta Canta kan ses på som en slags oppfølger til førstnevnte, for igjen har hun samlet et knippe country, gospel, blues, jazz og R&B-originaler hentet fra repertoaret til blant andre Screamin' Jay Hawkins, John Lee Hooker, Hank Williams, Supremes og Ornette Coleman. Sammen med et par tradisjonelle folklåter og egne komposisjoner der alle blir utsatt for en behandling av sjeldent merke.

Utvalget er stilsikkert, og uansett opprinnelig genretilhørighet står de her avkledd og nakne som den dagen de ble skrevet. Det dreier seg i hovedsak om dramatiske, sorgtunge og svarte skildringer fra bomullsmarkene, prærien og gatesmugene som med dette har blitt frigort sine tidligere lenker. Galás skriker, hveser, truer, snerrer og får frem noe av den ubesudlede råskapen og det primitive uttrykket som med årene har blitt borte gjennom mer eller mindre sjelløse varianter. Dette er stort sett låter jeg mener man bør være varsom med å tukle med, men hun klarer både å behandle de ulike respektfullt, samtidig som hun tilfører noe helt personlig. Det gjør det alene verd å stifte bekjentskap med La Serpenta Canta.

Ain't No Grave Can Hold My Body Down åpner denne på alle måter bemerkelsesverdige platen, og den føres i en ganske konvensjonell tolkning. Relativt behersket gjør hun også sitt eneste selvkomponerte bidrag, saloon-aktige Baby's Insane. Ting begynner å utarte med over ti minutter lange Burning Hell, der pianoet rumler foruroligende og underbygger intensiteten da Galás her for alvor tar ut noe av sitt store oktav-register. Hennes kanskje viktigste bidrag med denne platen er å fremheve essensen i tekstene, og dyrke disse inn i et passende uttrykk. Slik tar hun til seg Hank Williams' I'm So Lonesome I Could Cry og gir den et grøssende, hjerteskjærende skjær som langt på vei overstiger originalen. Hun er vel dessuten den eneste som er kapabel til å overgå Screamin' Jay Hawkins' trollbindende voodoo I Put a Spell On You. De mest inderlige øyeblikkene på platen serveres forøvrig på My World Is Empty Without You (Supremes sin Motown-hit) og At the Dark End of the Streets, begge i tolkninger som ligger lysår unna de mest kjente versjonene, fremført her som inderlige sørgesanger det er vanskelig å ikke bli preget av.

Hennes versjoner domineres naturlig nok av den umiskjennelige signaturvokalen, og den får Galás brukt mye av her. Hun går fra rene smerteskrik til pur bluesdiva (Dead Cat On the Line), og pianoet blir mer som et akkompagnement til hennes viktigste instrument. La Serpenta Canta er ingen enkel plate å bli fortrolig med, og det er klart at en dobbelplate (riktignok en kort en, bare 80 minutter totalt) med Diamanda Galás krever en god del tålmodighet. Jeg klarer den i hvert fall ikke i lengre perioder, men i mindre porsjoner er det faktisk mulig å kjenne blodsmaken i munnen når hun lukker pianoet med et skrell og vender tilbake til graven.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ed Harcourt - From Every Sphere

(Heavenly)

I'm aware that I'm speaking but the words come out wrong, So I'll put it across in a simple song.

Flere:

The Streets - Original Pirate Material
Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970