cover

Nights From the Alhambra

Loreena McKennitt

3 x CD (2007) - Quinlan Road / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
World

Stiler:
Ballade / Visepop

Spor:
The Mystic's Dream
She Moved Through The Fair
The Stolen Child
The Mummer's Dance
Penelope's Song
Marco Polo
The Bonny Swans
Dante's Prayer
Caravanserai


Bonny Portmore
Santiago
Raglan Road
All Souls Night
The Lady Of Shalott
The Old Ways
Never-Ending Road (Amhran Duit)
Huron 'Beltane' Fire Dance
Cymbeline


The Mystic's Dream
She Moved Through The Fair
The Stolen Child
The Mummer's Dance
Penelope's Song
Marco Polo
The Bonny Swans
Dante's Prayer
Caravanserai
Bonny Portmore
Santiago
Raglan Road
All Souls Night
The Lady Of Shalott
The Old Ways
Never-Ending Road (Amhran Duit)
Huron 'Beltane' Fire Dance
Cymbeline

Referanser:
Clannad
Secret Garden
Dead Can Dance
Anam

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Stram regi

Sittende publikum, behersket stemning, litt for lite 'der og da'.

Da jeg omtalte Loreena McKennitt for første gang i forbindelse med utgivelsen Live in Paris and Toronto (1999), nevnte jeg blant annet at hun måtte være verdens minst kjente millionselgende artist. Lite ser ut til å ha endret seg på publisitetsfronten; nå åtte år senere har jeg fremdeles til gode å oppleve at noen navnedropper henne når inspirasjonskilder og favoritter skal ramses. Jeg registrerer nå at NRK har sendt en redigert versjon av denne konserten før jeg har klart å dytte ut denne ordrekka, så får vi se om det kan gjøre en forskjell på sikt.

For min egen del begynte jeg å date denne canadiske damens plater da hun ga ut den flotte og frodige The Visit i 1991, et album jeg fremdeles opplever som hennes kunstneriske zenith når jeg holder katalogen hennes foran meg. McKennitt begynte imidlertid platekarrieren allerede i 1985 med Elemental, et album som i likhet med alle de etterfølgende er gitt ut på McKennitts eget selskap Quinlan Road. Fra starten har musikken vært kjennetegnet av et fokus på britisk folkemusikk, med det irsk-keltiske som et åpenbart kjerneområde, men etter The Visit, som fant et markert større publikum verden over, kan vi tydelig høre McKennitts ambisjon om å inkorporere en bredere palett av tonaliteter og rytmer i materialet sitt. Fra og med The Mask and Mirror (1994) er lydbildet hennes derfor preget av et større musikalsk panorama, et prosjekt som ved nærmere lytting tegner opp inspirasjonspunkter fra middelhavsområdet og den gamle silkeveien mot Asia.

Da McKennitts livspartner døde i en ulykke i 1998, trakk hun seg for en lang periode tilbake fra plateutgivelser og turnering. Stillheten ble først brutt med fjorårets utgivelse An Ancient Muse, et album som på mange måter plukket opp livsprosjektet hennes der hun forlot det med Book of Secrets i 1997. Den påfølgende høstturnéen ga henne samtidig muligheten til å få oppfylt en drøm hun hadde båret på i mange år; å få spille i det mauresiskbygde festningsverket Alhambra i sør-spania.

Og her sitter jeg da med resultatet, en snasen liten mauresiskornamentert boks inneholdende den fullengdede Alhambra-konserten strakt ut over to CDer og en DVD. CD-versjonen blir den første som ryker inn i spilleren, og jeg konstaterer tilfreds at ballet starter med en av mine absolutte favoritter i McKennitts låtkatalog; The Mystic's Dream. Uten å ha klart å få det fullstendig bekreftet tror jeg at dette er en redigert versjon av to septemberkvelder hun hadde til rådighet. Jeg blir uansett litt i stuss av å høre at opptaket som har festet seg her har en åpenbart nervøs vokal, noe som fikk meg til å foreta et raskt bytte av CDen mot DVDen. Og joda, det er det samme opptaket, og ja, McKennitt høres ut til å streve litt med dynamikken i stemmen. Noen stor rolle spiller det egentlig ikke, allerede på den etterfølgende She Moved Through the Fair plasserer hun seg ved harpen og finner sitt sedvanlige, trygge jeg - et jeg som består konserten igjennom.

Mediumsbyttet får meg imidlertid til å reflektere over ett par-tre ting ved McKennitts fremtreden: For det første virker hun vel mye iscenesatt med levende bilder fra kontemplative vandringer i Alhambra i dagslys(!). Dernest kommer den langsomme vandringen over scenegulvet mens bandet spiller opp første låt. Det blir et i overkant stort fokus på verdighet og zen-følelse, noe som gir henne en overvekt inn mot New Age-tendensene som mer diskret men unektelig har hatt en plass i diskografien. På det viset forflytter referansene seg fra Dead Can Dance til Secret Garden, eller fra The Field (1990) til Titanic (1997), for å si det filmatisk.

For det andre spiller hun repertoaret med en litt lammende vekt på trygghet. La meg tenke høyt: Dette dreier seg i bunn og grunn om folkemusikk i en livesetting, og McKennitt er flankert av et 10-manns orkester for å gjenskape lydbildene fra studioversjonene. For min del kunne denne kombinasjonen gjerne slått ut i at musikerne, og dermed musikken, fikk et større rom å utfolde seg i. Det kunne i sin tur gitt Nights From the Alhambra en mer markert dimensjon av "der og da"-øyeblikk som levende musikk bør ha for at evenementet skal bli minneverdig innenfor både diskografi og turnévirksomhet. Her blir imidlertid musikerne sittende/stående andektige på sine tilviste plasser, og det er egentlig bare førstefiolinist Hugh Marsh som innvilges spillerom til å resitere (note for note) de samme utbyggende melodilinjene han presenterte på nevnte Live in Paris & Toronto fra 1999.

Filmens regi blir også lidende under dette. Presentasjonen blir statisk, og kameramennene gis liten mulighet til å fokusere på anledninger der musikerne vier hverandre øyekontakt og gnist. Spesielt merkbart blir det under de to kanskje mest umiddelbare og feiende titlene The Mummers' Dance og All Souls Night, som begge er temposenket til det nesten slepende mot albumversjonene. Og når sistnevntes opprinnelig tribalt bankende trommemønstre i tillegg er byttet ut mot fire flate, forsvinner både energien og tålmodigheten hos denne lytteren. Det er under denne smått initiativkvelende overbygningen McKennitt innvilger seg tid til å pludre om sitt livsprosjekt og de enkelte titlene mellom nesten hver låt, og hvor trivelig det enn kan ha vært å lytte til fra salen på disse konkrete kveldene, blir det mer irriterende kontinuitetavbrekk på denne DVD-presentasjonen. Merk imidlertid at disse monologene som en formildende omstendighet er redigert ut av CD-versjonen.

Det ble nesten overraskende mye eder og galle over en artist jeg innerst inne er veldig glad i, og jeg føler behov for å nyansere en anelse. La meg understreke at du kan stole på kjernen i Loreena McKennitts musikalske virke: Hun blir aldri avskrekkende; melodilinjer, vokal, lydbilder og dynamikk ivaretas profesjonelt gjennom hele forestillingen og avføder musikalske scenarier de fleste kan falle til ro under - dersom de har det som mål. For mitt vedkommende går dette mer på at jeg er uenig i dramaturgien hun presenterer materialet under, og at hun forholder seg i overkant konservatorisk i forhold til musikken sin. Live-situasjonen tilbyr således lite for å utfordre eller modifisere det hun allerede har fortalt gjennom studioversjonene, og da vinner de sistnevnte kampen om CD-spilleren på en solid walkover innenfor veggene mine.

På bakgrunn av dette har jeg kommet til en konklusjon som muligens kan virke noe paradoksal: På denne kombinerte CD/DVD-utgivelsen er det CD-versjonen jeg egentlig synes fungerer best, men med henblikk på at Live in Paris & Toronto gir et bedre låtutvalg og en hakket mer tilbakelent atmosfære, vil jeg snarere legge en anbefaling på den. Slik sett anser jeg at Nights From the Alhambra ene og alene burde vært gitt ut som en enkel DVD. Men så langt det er rammen gitt av Alhambra-komplekset som er det mest merkverdige ved denne filmpresentasjonen, føler jeg på ingen måte at den har utvidet mitt musikalske forhold til denne flotte artisten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - St. Thomas

(Racing Junior)

Enestående, varm og rørende. St. Thomas hylles ett år etter sin bortgang og tidenes fineste norske musikkboks er et faktum.

Flere:

Cornelius - Point
Ricochets - The Ghost of Our Love