cover

Eco, Arches & Eras

Huntsville

CD (2008) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Hypnotisk liveplate

Huntsvilles hypnotiserende yoga-køntri fungerer best live.

Huntsville er Ingar Zach på perkusjon og eksotiske indisk-klingende rytmebokser, Tonny Kluften på kontrabass og Ivar Grydeland på gitar, banjo og pedal steel. Ecos, Arches & Eras er et dobbelalbum, hvor én CD er studioinnspilt, mens den andre er tatt opp live på Kongsberg Jazzfestival i 2007. CDen med liveopptaket har snurret mest i platespilleren min.

Jeg dekket denne festivalen for det nå avviklede musikknettstedet !Hissig.no, og om konserten til Huntsville skrev jeg følgende:

For the Middle Class ble kåret til årets utgivelse på !Hissig. Jeg må likevel innrømme at den første plata til Huntsville ga meg veldig lite. Jeg kunne egentlig ikke skjønne hvordan Ivar Grydeland og Ingar Zach, som står bak plateselskapet Sofa, kunne lage noe så kjedelig. Jeg var derfor fullstendig uforberedt for den fantastiske konserten de holdt på Energimølla.

Live ga gruppa det de lover, men de innfrir ikke på plate. Musikken er suggererende og hypnotiserende. Den flyter bortover som Ganges, eller som den her alltid nærværende Numedalslågen. Midt under konserten måtte vannlekkasjer ved scenekanten undersøkes, men musikerne lot seg ikke sjenere av dette. De fortsatte å spille, og musikken fløt videre, med umerkelige forandringer, på samme tid fullstendig stillestående som i konstant forandring.

Med indiske trommer i bunnen er raga en naturlig referanse. På samme måte som i den klassiske indiske musikken steg også denne musikken hele tiden i intensitet. Når Grydeland tok frem gitaren slo det meg dessuten: Dette ville John Fahey likt! Køntri med indiske elementer og masser av droner og elektronikk.

Det kan ha vært inkluderingen av Wilcos gitarist og trommeslager, Nels Cline og Glen Kotche, som løftet Huntsville. Cline spilte fantastisk, men med enkle virkemidler, og Kotche stod for en merkelig, men veldig konkret perkusjon, som om han bare hadde tatt med seg det han tilfeldigvis fant i hageskjulet. Kanskje er det derimot så enkelt som at Huntsville fungerer mye bedre live. Den "hypnotiserende køntri-yogaen", som noen i bandet har kalt musikken, ga meg en av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt.


Jeg liker CD1, altså Eco and Arches-delen, bedre enn det første albumet Huntsville ga ut. Likevel har jeg mye av de samme innvendingene som ved forrige utgivelse. Hvis Huntsville ønsker å lage køntri må de fleske mer til med melodier som setter følelsene i sving. Dersom det ikke er det de sikter mot bør intensiteten skrues opp.

Som det er nå er albumet i stor grad for abstrakt, og hadde tjent på enten tydeligere struktur og mer melodiøst spill, eller et hardere trøkk. Et eksempel på det siste finner vi på den 20 minutterlange låta Eco. Der popper Sidsel Endresen innom og synger noen linjer om planteliv. Etter hennes velgjørende ord begynner så ugresset å vokse vilt, musikken tar en eksplosiv retning. Tudor er et eksempel på den andre muligheten, sporet viser hvor gode trioen kan være på sentimentale strofer.

Når jeg kommer med disse innvendingene betyr det ikke at jeg misliker CD1, langt ifra, jeg vet bare at den kunne vært nær perfekt! Eco and Arches er nemlig ekstremt fascinerende på detaljplanet, med et arsenal av uante klanger, og oftest behagelige som sådan. Med enten større intensitet, mer følelsesfremkallende melodier, eller aller helst begge deler ville dette trolig vært årets utgivelse.

Eras evner på den annen side virkelig å transportere meg. Spesielt midtdelen av albumet er en sanseutvidende begivenhet. Den tilsynelatende mildere retningen til de ellers harde impro-typene Kluften, Grydeland og Zach gror stadig vakrere.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Song of America

(31 Tigers)

Rødt, hvitt og blått – og med 50 stjerner. Ni års arbeid ligger bak denne verdige hyllesten til amerikansk musikk fra 1492 og frem til dag.

Flere:

Humanoid - Sessions 84-88
Joe Henry - Tiny Voices