cover

Kissing in Public

Maria Due

CD (2010) - Trust Me / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folk / Bossanova / Singer/songwriter / Visepop

Spor:
Come To Me
Better Soon
Hagerty Square
Kissing In Public
This Poor Boy
Don't You Say
Where The River Is Slow
Trembling
Cape Town
Sometime After
Last Song

Referanser:
Maria Orieta
Joni Mitchell
Françoise Hardy

Vis flere data

Se også:
Past Potential Future Lover - Maria Due (2013)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Glad Due

Borte er all sentimentalitet, selvmedlidenhet og ynking, denne plata er en hyllest til positivitet og varme.

Lillesand-jenta Maria Due har trommet sammen et skikkelig sommerkalas på sin debutplate Kissing in Public. Det lyder av måkeskrik, bølgeskvulp og paraplydrinker når hun sammen med backingbandet All the Other Birds flørter med bossarytmer, franske tekster og amerikansk folk. At hun i samme slengen har funnet oppskriften på en kur mot vinterdepresjoner gjør på ingen måte saken verre.

Maria Due begynte først å fange folks oppmerksomhet i 2008 da hun gjorde sin første opptreden på by:Larm. Samme året ble feel-good låta Better Soon kåret til Ukas Urørt på NRK P3. Både akkordføringer og fraseringer vitner om en sterk forkjærlighet for det Joni Mitchell, uten at det høres direkte tilgjort ut.

Rent vokalmessig opererer hun stort sett i et behagelig terreng. Due er myk som en malende katt i røsten, hviskende og hemmelighetsfull. Hun holder ofte tilbake, og gjennom alle de elleve låtene på albumet har man fortsatt til gode å høre henne utfordre sin egen stemme. Det later til at hun har funnet sin vokalhylle og at hun trives godt der. Det ville likevel vært spennende å høre henne tøye grensene en anelse mer.

Tredjelåta Hagerty Square er en uptempo energibombe som virkelig får en til å reise tilbake i tid og sted, der vinden river i håret mens man sykler gatelangs i lette sommerklær uten en bekymring i livet. Dette er en lett og smart poplåt som vil gjøre seg godt på ethvert sommerlig vorspiel. Her viser dessuten Due at hun godt kan riste av seg bossastempelet for noen minutter, og heller lage fengende poplåter som smaker godt av referanser til 60-tallets solskinnspop.

På tittellåta gjør hun imidlertid et elegant hopp tilbake til bossanovaen. Og når Maria Due i tillegg klemmer til på ufeilbar fransk etter sine lengre opphold i ostelandet, har sommeren praktisk talt flyttet inn i stua. Utrolig forfriskende er det dessuten å høre et slikt album som ikke flyter over av innadvente ballader, til tross for sin forankring i singer/songwriter-tradisjonen. Plata som helhet fremstår nærmest som en hyllest til positivitet og varme. Borte er all sentimentalitet, selvmedlidenhet og ynking, og tilbake står man med et knippe lystige låter, coverbilder fra sommer i Oslofjorden, vannmelon-spising, melkerull, solbriller og bading.

Men selv om Kissing in Public oser av sommer og sol, er det på ingen måte slik at Maria Due har fråtset vilt i lykkepilleglasset før hun gikk i studio. Don't You Say og Where the River is Slow er vitner begge om en litt mørkere side av artisten. Virkelig dystert blir det riktig nok aldri, men sistnevnte med sin mørke, country-inspirerte sound er et kjærkomment innslag på plata. På flere av låtene viser hun dessuten en interessant teft for utradisjonelle akkordharmonier, som gjør at de peker seg ut på positivt vis.

For det er ikke til å stikke under en stol at selv om sol og sommerferie kan settes pris på av de fleste, kan det fort blitt litt for trygt og lite spennende. Bossapop-oppskriften fungerer så absolutt, men det er påfallende at hun kanskje glimrer ekstra når hun beveger seg litt utenfor rammene, som for eksempel på den allerede nevnte Where the River is Slow.

Samtidig skal Maria Due ha all honnør for å ha satt sammen et album med uvanlig mange sterke låter. Klarer hun kanskje å hente frem enda litt mer energi, så vil alt sitte som et skudd. Uansett er Kissing in Public en selvfølgelig følgesvenn til sommerfesten.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Niño Rojo

(XL)

Let that hair hang down, let your hair grow down. Del to av Devendras Georgia-innspillinger.

Flere:

Rosanne Cash - Black Cadillac
Bertine Zetlitz - Sweet Injections