cover

Sideshow Sweetheart

Moth Circus

CD (2010)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Stadionrock / Bluesrock

Spor:
Dreamland
M.I.A
A Dog and His Junkie
Sideshow Sweetheart
Crimson Glory
Hello, Welcome, Sorry.
Murder
Carousel
Godgiven Right
Little Lo
Chloe Carlson
$5.75 Wasted
Porter
Death Living

Referanser:
Mötley Crüe
W.A.S.P
Bon Jovi

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Svetten pipler

Jordboere gled eder! Romskipet har landet og det er bedre enn nærkontakt av tredje grad.

Moth Circus er en gjeng fra Stavanger som har gjort hjemmeleksene sine til de grader når det gjelder image, promosjon og backstory. Sannsynligvis godt orkestrert eller i det minste assistert av det femte mysteriemedlemmet kalt EBE som drar inspirasjon fra kultklassikere som The Shining, Twin Peaks og velprøvde konspirasjonsteorier som Project Serpo og mind-control. Litt ironisk er det at promosjonseksemplaret også inneholder materiale og utførlige instruksjoner til å konstruere en sølvfoliehatt som skal hjelpe mot myndigheter og aliens evne til å kontrollere ditt sinn.

Men straks gitarintroen på debutalbumet Sideshow Sweetheart fader inn var det likevel ikke så dumt å ha på seg foliehatten før lytting da ubeskyttede mennesker antageligvis hadde blitt bortført og fortapte av intensiteten i åpningssporet Dreamlands. Med det som igjennom skiva viser seg som lite klisjefylt og tight gitarføring både lyd og melodimessig. Og her snakker vi strategi og premeditasjon til fingerspissene når M.I.A. glir inn litt roligere og mer tilgjengelig etter at den hesblesenden introen har strålt oss opp. Men selv om det er behagelig variasjon i tempo og struktur på alle låtene så spares det ikke på hverken kuler eller krutt.

"A dog and his junkie" er det første åpenbare tegnet på at oppå det som er ytterst kompetent musikk ligger det originalt og forfriskende tekstarbeid som av og til bare spretter ut fra låta og gir bevisstheten en liten kjærlig ørefik for å minne deg på at dette ikke er noe så enkelt som en Motley Crue kloning eller stadiumrock revival men faktisk noe som kan stå på egne ben. Og man føler en teskje sympati renne utover hjernebarken når tekstlinja: "for a ghost I bleed just fine" fester seg og vekker potensialet for langt dypere konnotasjoner.

For den yngre garde kan vokalen minne om Dexter Holland fra offspring men sannheten er at dette har lite relasjon med Skate Punk og ligger nok langt nærmere ting som W.A.S.P og deres storhetstid under Elecric Circus perioden og enda til temaalbumet Crimson Idol. For etter det boogiekrydrede spored Crimson Glory føler Moth Circus at vi er klare for en skikkelig følsom affære med tittelen Hello, Welcome, Sorry som kommer som ett kjærkoment skjær i sjøen av frådende bluesrock hvor det brukes litt kvinnelig backing vokal for ekstra sødme og som er komplett med spoken word outro.

Men på Murder så er det rett tilbake til in-your-face mentalitet igjen og tempoet skrus ytterligere opp på Carousel som låner litt fra foregående låt men hvor man får servert stadig nye riff og fantastisk soloføring backet av ufravikelig perkusjon og bass. Frem til hodet formelig eksploderer i en av de lengre låtene Godgiven Right som klokker inn på beine fem minutter. Og grunnen til den eventuelle aneurismen man opplever er at Moth Circus faktisk ikke kan være annet enn et ensemble fra en annen planet når de klarer frese avgårde med rocken sin og samtidlig meddele: "fuck missionary (...) making enemies from scratch" som må sies å være en av tidenes tekstlinjer.

Men utrolig nok har gutta fortsatt mer å gi og man filleristes litt ekstra av sporet "Little Lo" men en herlig seig vokal-uttale før man bæres avgårde på Chloe Carlson som er intet mindre enn en powerballade på stereoider med en litt merkelig tittel og tematikk om ensomhet og lidelse. Tårene rekker man å tørke også på en soundbite kalt $5.75 Wasted og tydeligvis er en henvisning til ett møte med en jordboer og disse høyere vesen. Men etter den svinner hen er det full pupp på de to siste sporene og superlativene ikke strekker til lenger. Ett uvirkelig boogiemonster av en låt kalt Porter avløst av en remastret demo som bærer tittelen Death Living men som like gjerne kunne vært spilt inn i det fineste og blankeste studio du kan tenke deg.

Og det er her man tar farvel med Moth Circus og mens svetten pipler frem under kanten av foliehatten som de forhåpentligvis inkluderer i en special edition av den endelige utgivelsen sitter man med håpet om at dette blir norges nye standard for utagerende og forfriskende ny rock komplett med staffasje og tematikk som kan gjenspeiles i sceneshow med budsjett som en solid norsk kommune. Så langt er det iallefall ingenting som tilsier det motsatte i kjølvannet av disse hardtarbeidende stavangergutta.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo