cover

Everything is Borrowed

The Streets

CD (2008) - 679 Recordings / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Two-step / UK garage / Club / Grime

Spor:
Everything Is Borrowed
Heaven for the Weather
I Love You More (Than You Like Me)
Just Thought of Something
On the Flip of a Coin
The Sherry End
Alleged Legends
What Are Chances of That Like?
When That Day Will Be
Further Away
Strongest Person I Know
The Escapist

Referanser:
M.I.A.
Dizzee Rascal

Vis flere data

Se også:
Original Pirate Material - The Streets (2002)
The Hardest Way to Make an Easy Living - The Streets (2006)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Rampegutt prøver å bli moden, blir bare veslevoksen

The Streets faller mellom to stoler. Ikke tekstmessig godt nok som rap, og musikalsk altfor minimalistisk.

Jeg var student da Original Pirate Material kom ut i 2002, og jeg identifiserte meg straks med Mike Skinners "regular bloke"-museringer over hverdagslige ting, både det overfladiske og det mer subtilt gjennomtenkte. Her var det en fyr som ikke hadde noen intensjoner om å fremstå som noen annet enn det han var, en vanlig fyr med vanlige interesser og hverdagslige problemer.

Jeg minnes til og med en idé jeg fikk om å skrive en artikkel om hvorfor Skinner var en mye riktigere talsmann for vår generasjon enn for eksempel Eminem, som av en eller annen grunn fortsatt stadig ble tilskrevet den tittelen på den tiden. Der Eminem opererte i et overdrevet og tegneserieaktig univers hvor alt ble stavet ut i store bokstaver og ekstreme karikaturer, hadde faktisk Mike Skinner et forfriskende realistisk syn på ting. Livet er ikke store bokstaver, det er de små tingene som gjør oss til dem vi er. Skinner kunne vært meg selv og kombinasjoner av mange kompiser på den tiden. Søkende, usikre, spente og desillusjonerte i påvente av det uunngåelige. At vi snart skulle bli ordentlig voksne. Noe vi ikke visste hva var.

Fortsatt får jeg mange gode og nostalgiske følelser når jeg hører It's Too Late, Weak Become Heroes eller Has it Come to This.
Til tross for min entusiasme, hadde jeg en følelse av at det ikke var noe som kom til å vare.

Høydepunktene på Original Pirate Material var store, men den var også krydret med mildt sagt irriterende og repetitive spor som virkelig kunne gå meg på nervene på dårlige dager.
Skinner hadde en forkjærlighet for stakkato og gjentakende refrenger som kunne høres ut som en altfor rølpete og stein dag i studio, og som med fordel kunne holdt seg nettopp der.

Da oppfølgeren A Grand Don't Come for Free (2004) ble sluppet med den mildt sagt pill råtne singelen Fit But You Know It, fikk jeg bekreftet mine mistanker. Alt jeg mislikte med debuten, var det han hadde laget oppfølgeren av. Interessen gikk rett i dass, og The Streets ble fullstendig uinteressant. Innen tredjeplata anså jeg en ny plate som så irrelevant at jeg aldri sjekket den ut forbi den anemisk uinspirerte singlen When You Wasn't Famous.

Men så har tiden kommet for Skinners fjerde langspiller, Everything is Borrowed.

Tittelsporet imponerte meg ikke særlig første gang jeg hørte det, og dessverre er resten av albumet smidd over samme lest. Det som en gang var originale vendinger og poesi på Skinners løsslupne gatespråk, har nå blitt anstrengte forsøk på å gjenskape gammel magi.

Samplene er kjedelige og monotone, og når tredjesporet The Way of the Dodo (!) dukker opp, ønsker man bare at han hadde lagt fra seg bongen for lenge siden. It's not earth that's in trouble/it's the people that live on it/It will be here long after we've all gone the way of the dodo.

Dette holder ikke. Rett og slett.

Det har aldri vært lett å definere hvilken kategori The Streets egentlig tilhører. Det blir feil å kalle det rap eller hiphop. Egentlig er det en slags popmusikk med prating istedenfor synging. Men er det rap, kan man ihvertfall rettferdiggjøre de stakkato sangene med samples eller melodier som går i endeløse loops mens teksten og leveringen av den står i fokus. Det er bare det at da må tekstene være gode nok til å kunne være sangens fokus. Det er de dessverre ikke. Og hvis man da skal se det som popmusikk, blir produksjonen og selve melodiene altfor svake til å gidde å bry seg om. Så The Streets faller mellom to stoler. Ikke tekstmessig godt nok som rap, og musikalsk sett er det altfor minimalistisk. Resultatet er kjedelig og flatt.

Det som var ærlig og rørende i It's Too Late, blir plumpt og flaut i The strongest Person I Know, og det som var catchy og vitalt i Has it Come to This har blitt uinspirert og uutholdelig i Heaven for the Weather.

Denne plata er på sitt beste på låtene som kunne vært på Original Pirate Material, som avslutningssporet The Escapist, men under lupen vakler den også under sin egen vekt etter et par gjennomhøringer.

Magien til debutanten Skinner lå i sin tid mye i det litt naivistiske ungguttsynet på verden. Nå bekrefter han bare at det er kjedelig å bli voksen.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP

(Emperor Norton)

Nytt skudd på det elektroniske treet leverer fine finesser i kjent bergensk stil.

Flere:

TV on the Radio - Dear Science
Philip Kane - Time: Gentlemen