cover

The Five Ghosts

Stars

CD (2010) - Vagrant / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indierock / Indiepop / Drømmepop / Elektronisk

Spor:
Dead Hearts
Wasted Daylight
I Died So I Could Haunt You
Fixed
We Don't Want Your Body
He Dreams He's Awake
Never Been Good With Change
Passenger, The
Last Song Ever Written, The
How Much More
Winter Bones

Referanser:
Neutral Milk Hotel
M83
Saint Etienne
Pet Shop Boys

Vis flere data

Se også:
Heart - Stars (2003)
Set Yourself On Fire - Stars (2004)
Set Yourself On Fire - Stars (2004)
Do You Trust Your Friends? - Stars (2007)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Overdrama i saktefilm

Tilbake til formula for Stars, men kanskje bør Amy Millan finne en bedre konstellasjon å delta i.

Det har alltid hvilt noe overdramatisk ved musikken til Stars. Ikke bare har materialet hatt pretensiøse titler som Set Yourself on Fire og What The Snowman Learned About Love, musikken har også vært fullstendig overdrevet med melodrama, politisk snert og lag på lag med pubertale følerier. Det er egentlig ikke rart at Stars er blitt et band som etter hvert har stått i stor fare for å gå i egne feller av klisjeer.

Det har de da også gjort gang etter gang siden 2004-klassikeren Set Yourself On Fire, et album så fullpakket med pretensiøse preferanser og referanser at det sto i fare for å bikke over i en parodi på seg selv. I retrospekt når platen spilles av undertegnede er det med en bismak av at Canada-bølgen som skylte over musikkverden dette året, neppe ville vedvare i 10-20 år, samtidig som den knyttet en rekke nostalgiske minner som neppe vil forsvinne med det første. Og det er nettopp dette Stars er best på: Å fange øyeblikkene i form av lyd og bilde, noen ganger for mye, noen ganger for lite, men på sitt beste med en tilstedeværelse som gir et enormt behov for å bruke repetisjonsknappen på CD-spilleren.

Etter to mislykkede forsøk med In Our Bedroom After The War (som var regelrett grusom) og den mer tilbakelente (og kreativt stillestående) Sad Robots EPn, er Stars tilbake for fullt slik man først ble kjent med de på 2001-albumet Night Songs og oppfølgeren Heart. Her dyrkes drømmepop-formatet i stor skala, med tilslørt begrep av emo, og stordyrking av Morrissey og The Smiths gullalder innen låtskriving. Det er intet nytt under solen på The Five Ghosts, tvert imot er dette tett opp til ett "lost tapes" av Stars' tidlige album.

Og man kan grunne litt over hva som har vært motivasjonen for en slik tilbake til formula vending fra canadierne. Der band som Arcade Fire og Broken Social Scene fortsetter i retning av en positiv utvikling av eget lydbilde, virker det nesten som om Stars forsøker å safe det litt. På The Five Ghosts betyr det tryggere rammer for både låt og lyd, og en rekke bidrag her virker nærmest som hit-forsøk, og spørsmålet hvorvidt overgangen fra canadiske Arts & Crafts til amerikanske Vagant kan ha hatt innflytelse på det endelige produktet.

Resultatet er i stor grad av variabel kvalitet. The Five Ghosts inneholder noen nye klassikere som vil passe fint på en eventuell best of-samling i fremtiden, som til eksempel Wasted Daylights og I Dies So I Could Haunt You – begge er de låter hvor Amy Millan skinner tvers gjennom som den eminente vokalisten hun er. Dessverre er Millans allestedsnærværende posisjon med på å gjøre bandets andre vokalist Torquil Campbell til en ganske overflødig attributt, og når han i tillegg høres mer bitter og innesluttet ut enn på lenge, føles han nesten i veien for Amy Millan fortjente dominans.

For det er ikke til å feie under teppet at Millan har lenge vært Stars fremste våpen. Både som vokalist og låtskriver er hun, som hun også har vist på egne soloutgivelser, en stor stemme innen popverden. I dette tilfellet er det oppriktig synd at låtmaterialet totalt sett på plata er såpass svakt, for det er noen øyeblikk hvor Millan fremkaller ståpels på armene og et soveromsgjennomtrengende lys i nattetimene, slik vi har hørt henne gjøre det på eviggrønne låter som Elevator Love Letter og Your Ex-Lover Is Dead.

Stars som band derimot ser med The Five Ghost ut som å spøke mer med sin egen eksistens enn nødvendig, og kanskje vil det være fornuftig å finne en ny konstellasjon for Millan med et nytt lydbilde, for hvis ikke fremgangen og ideene er lekrere presentert enn dette er jeg redd jeg ikke er den eneste som vil styre oppmerksomheten i annen retning ved neste utgivelse.

comments powered by Disqus