Genre:
Rock
Stiler:
Hardrock / Alternativ
Spor:
True Nature
Strays
Just Because
Price I Pay
The Riches
Superhero
Wrong Girl
Everybody's Friend
Suffer Some
Hypersonic
To Match The Sun
Referanser:
Red Hot Chili Peppers
Porno For Pyros
Led Zeppelin
Black Flag
Se også:
Ritual de lo Habitual - Jane's Addiction (1990)
Perry... Just Admit It
'Cash in now honey / Cash in now / Cash in now / Cash in now honey / Cash in miss Smith / Cash in now' [Jane's Addiction, Mountain Song, 1988]
Del på Facebook10.09.2003
26. september 1991: Jane's Addiction gjør deres siste konsert med originalbesetningen på en glohet sensommerkveld i Honolulu, Hawaii. Kjernen i bandet, Stephen Perkins og Perry Farrell, avslutter konserten nakne foran et smekkfullt Aloha Tower. Farrell har vrengt sjelen og fremstilt seg selv naken på plate siden den spede starten av Jane's på midten av 80-tallet, så det er bare naturlig at også den siste kvelden med gjengen avsluttes som bare Farrell kan - naken og undrende overfor en kaotisk verden.
Hopp 12 år frem i tid og vi skriver 2003. Farrell har maktet å stable Jane's Addiction på beina igjen: Stephen Perkins inntar "dyret-posisjonen" bak trommene. Dave Navarro stiller med bredbent gitar og Farrell selv har plukket frem vokaleffektene og skriblet ned noen gjentagbare linjer på papir. Bare Eric Avery mangler. Bassisten som utgjorde grunnmuren sammen med Perkins har kastet inn musikerhåndkledet for godt ser det ut til. Hans plass opptas av Chris Chaney - en studiomusiker som trakterer bass på såpass varierende utgivelser som Andrew WKs I Get Wet (2001) og Celine Dions nyeste album One Heart (2003). Det er ingen overdrivelse å påstå av fundamentet til dagens versjon av Jane's Addiction fremstår som noe mer usikkert enn det gjorde fra slutten av 80-tallet og frem til begynnelsen av 90-tallet.
For meg har Jane's Addiction vært en totalopplevelse hvor musikken har utgjort stormens øye. Men like viktige har de omkransende mytene vært; plateomslagene, tatoveringene, kvinnehistoriene, narkotikaen og konsertene. Det var ikke få timer jeg brukte på å studere omslaget til Ritual De Lo Habitual mens musikken gravde seg dypere og dypere i guttesinnet, og de lange, narrative låtene utfordret virkelighetsoppfattelsen. Entusiasmen over å ha et nytt Jane's-album i nevene blir raskt oversvømmet av skuffelse når ett trøtt sort/hvitt fotografi av gutta pryder omslaget på Strays, og ikke en av Farrells egne kreasjoner slik vi ble vant til i forrige runde. At besetningen nå ser ut som styla Calvin Klein-modeller får være en annen sak, det er dog musikken det handler om, og med tre fjerdedeler av originalbesetningen på plass må noe av den gamle magien være tilstede.
...here we go! Åpningslåta True Nature er rett på sak i gata til Jane's-klassikerne Ocean Size fra Nothing’s Shocking (1988) eller Stop! fra svanesangen Ritual De Lo Habitual (1990). Vokalen til Farrell fremstår like utrent som på 80-tallet, mens Navarro støtes langt frem i lydbildet og rir gitaren som en tungmetallhelt. Dette første inntrykket skal vise seg å være gjengs for albumet, et overraskende aggressivt uttrykk med gitar og bass som dominerende elementer. Jeg fører tittelkuttet som bevis, med dets dundrende bass som innledning, en selvbildehevende gitarsolo som crescendo, men samtidig fullstendig tappet for kunstnerisk kvalitet i mine ører. Og slik fortsetter Strays fra den ene gitarakkorden til andre, med Farrell halsende etter en speeda Navarro - høy på eget rockeimage og kjærestens silikoninnlegg. La meg bare få det på plass en gang for alle: Jane's Addiction anno 2003 er triste saker for en gammel entusiast.
Noe av det magiske som Jane's brakte på banen mot slutten av 80-tallet var en distinkt følelse av at deres musikk var laget med hjerte og smerte. De var pinadø nødt! De var kunstnere med et særegent uttrykk. De bød på variasjon, og selv om mye av musikken var bygget over en gammel lest, så fremsto likevel Jane's Addiction som en heroinsprøyte rett i åra på en nedsyltet Los Angeles-scene full av "big hair"-band og oppblåste egoer. Det var da. Nå har Jane's gått i den samme fella - Strays har ingenting med kunstnerisk kvalitet å gjøre, og bandet fremstår som et kjølig og kalkulert produkt hvis eneste hensikt er å sylte penger. Cash in now honey.
Strays er proppfull av catchy rockelåter med Farrells karakteristiske slagordtekster. Superhero har et besettende refreng med tøff vokal og appellerende gitarriff, men jeg kjøper ikke pakka når Farrell fremholder "I am not your average guy". Dette er faktisk veldig midt på treet. Når Navarro fyrer av erketypisk funkgitar på den påfølgende Wrong Girl er de milevis fra genistreken Classic Girl fra Ritual. På Strays er det ikke plass til de søkende låtene som beseglet Jane's Addictions egenart. Det nærmeste Farrell kommer i denne runden er den rolige Everybody's Friend hvor akustisk gitar får selskap av Perkins' behagelige rytmer. Gitarkjøret er tilbake på Suffer Some, og herfra og inn er Strays en lett forglemmelig affære helt på det jevne i dagens rockelandskap.
Jeg er streng mot mine gamle helter, men skuffelsen har ikke lagt seg selv etter uker med gjennomkjøringer. Lett-tjente låter som Hypersonic og førstesingel Just Because er for lettvektere å regne når man hører på utgivelsene Jane's Addiction har etterlatt seg. Jeg er redd Perry Farrell har besudlet gruppens ettermæle ved å la seg overtale til å stable monsteret på beina igjen. I et intervju rett etter det første bruddet oppga Farrell som begrunnelse for gruppens tidlige endelikt at han ikke ønsket å fremføre tittelmelodien Jane Says etter selv å ha gått ut på dato. Jeg undres om ikke Farrell må bite i seg den uttalelsen når bandet gjester Norge for første gang i oktober 2003. Jeg har allerede sikret meg billett...
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Så kom den likevel! Etter en vanvittig bra konsert med mest godt,gammelt Jane's stoff i tungversjon endte denne happeningen(!!) med akkurat Jane Says. Vi møtte et ublasert band som til tross for kultstatus så ut til å vise sann glede over mottakelsen hos fansen på Rockefeller. At gruppa valgte å ta med såpass få låter fra Strays, tar jeg som et tegn på at de kanskje har stukket fingeren i jorda og innrømmet for seg selv at skiva ikke når helt opp.
Det gjør imidlertid fortsatt JA!! Å høre og se dem på intimscene, her i Norge, var en nærmest relegiøs opplevelse. Jeg gikk hjem med en følelse av å ha deltatt i noe stort og enestående. Jane's magiske live-kraft har i alle fall definitivt ikke gått ut på dato!! Det urettferdige er at andre grupper nå må gjøre det nesten umulige hvis de skal passere JA i kåringen om tiårets rocka konsert her til lands!! Regner med at Tom Erik L. er enig.
Du kan lese min mening om Jane's Addiction-konserten her: http://www.groove.no/html/article/7029197.html
Jeg ER enig i at det var fantastisk å se Janes på en såpasss intim scene som Rockefeller, men konserten kommer ikke helt til topps på min liste. Der troner Radiohead fra samme scene på OK Computer-turneen og Prince i Konserthuset i 2002.
Var på konserten selv, og koste meg stort. De få låtene de spilte fra det kjedelige nye albumet var rene pausemelodier, så gutta kunne slappe av mellom slagene. Alt handler om det de engang var. Tror de skjønner det selv og. Det fine med slike gjenforeninger og påfølgende album, er nesten aldri den nye musikken, men at man får en ny sjanse til å se og høre dem live igjen. Selv oppdaget jeg Perry Farrell først i 93 med, etter min mening, nesten like fantastiske Porno for Pyros. Var derfor i fyr og flamme da konsertannonsen dukket opp i Dagbladet i sommer.
Men tilbake til Jane Says. Det er mulig det er meg, men jeg synes nå det er deres mest oppskrytte låt. Synd de valgte å kalle akkurat den noe så forpliktende som Jane Says. Det kunne de spart til feks melodien på Whores eller Mountain Song...