cover

The Resistance

Muse

CD (2009) - Mushroom Records / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Symfonisk rock / Stadionrock

Spor:
Uprising
Resistance
Undisclosed Desires
United States Of Eurasia / Collateral Damage
Guiding Light
Unnatural Selection
MK Ultra
I Belong To You / Mon Cœur S'ouvre à ta Voix
Exogenesis: Symphony Part I (Overture)
Exogenesis: Symphony Part II (Cross Pollination)
Exogenesis: Symphony Part III (Redemption)

Referanser:
Radiohead
Placebo
Andrew Lloyd Webber
Queen
Meat Loaf

Vis flere data

Se også:
Origin Of Symmetry - Muse (2001)
Absolution - Muse (2003)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Overdramatiske Museviser

Hva skjer når hypereksistensielle engelskmenn går inn i en altoppslukende Queen-psykose samtidig som verden er i krise? Det er ikke pent i alle fall.

Når det gjelder storslagent og pompøst så har Muse allerede krysset grenser som få før dem har våget. De som har våget har som regel feilet brutalt, og det er sannelig ikke rart heller. Muse har ikke alltid balansert på den riktige siden av pompøst og direkte kvalmt selv, men de har hatt noen øyeblikk som har gjort at det har vært verdt det. Vokalist Matt Bellamy kan på sitt beste være umenneskelig solid, og på sitt verste irritere på seg gråstein. Og Bellamy er i sentrum nå slik han alltid har vært, noe som har gjort at vokalen har vært hovedinstrumentet i Muse helt siden Showbiz og frem til i dag. Det gjelder også The Resistance, men selv ikke en stemme som Bellamys kan ro i land kjipe låter. Tvert imot - når låtene er som dette fremstår vokalen til Bellamy grenseløst grusom.

Showbiz er uansett lenge siden nå. Ti år for å være helt nøyaktig, og mye annet har skjedd i løpet av de ti årene. Muse har blant annet rukket å bli et av verdens største rockeband. Og de har da så visst jobbet hardt for det, det er ikke akkurat enkle komposisjoner de har laget i løpet av årene som har gått.

Men det som har ligget under overflaten på et par av skivene til Muse har nå brutalt stukket seg frem som bandets mest åpenbare karakteristikk - de er plutselig dønn like Queen. Og da må jeg jo bare spørre hvorfor i all verden man skulle ville ligne på et av tidenes verste band? Har Muse plutselig oppfattet en internspøk rundt Queen som jeg er inkapabel til å forstå?

I tillegg har de begynt å skvise inn låter som nesten ikke kan karakteriseres som låter engang, tørre svisker som vekker mer avsky enn noe annet. Tittellåten er et utmerket eksempel på dette, et standardkomp frem til en av skivas drøyeste Queen-etterligninger i refrenget. Men det skjer ingenting.

Jeg har lenge hatt sansen for Muse jeg, altså, jeg synes samtlige av de fire første er gode skiver, men på The Resistance så har ambisjonene til trioen tatt helt overhånd og spist opp alt som var tiltalende med bandet fra innsiden og ut.

På United States of Eurasia var jeg først helt målløs, det er sannelig ikke alltid like lett å vite om man skal være redd eller trist. Etter et forsiktig ekko av lekre Unintended fra debuten i bakhodet i begynnelsen, drar de Queen-pastisjen til nye høyder. Fusjonen mellom de klassiske elementene i Muses låtskriving, Queen og skremmende intetsigende arrangementer gjør at det blir som det blir. Men hvis man trodde United States of Eurasia var ille så har man virkelig noe i vente mot slutten. På Exogenesis drar de til med en rockesymfoni i tre deler, med sedvanlige ut-av-kroppen opplevelser satt parallelt med ting som har med stjerner og universet å gjøre - og det er virkelig pinlige saker. Det er ikke noe nytt at Muse er eksistensielle og apokalyptiske temamessig, men her har til og med dette blitt litt overskygget av en kvalmende trang til å være grandiose og prektige for enhver pris.

Åpningslåt og førstesingle, Uprising, er bortimot det eneste som minner om litt god gammel Muse, for bandet har da greid å kombinere en fascinerende pompøsitet med uimotståelig melodiøsitet tidligere. Også Unnatural Selection er svært hørbar og redder The Resistance fra å bli legendarisk katastrofal. Nå er den bare katastrofal.

Hadde dette vært en spøk hadde den vært hysterisk morsom, men slik er det altså ikke. Det blir nesten komisk å si at Muse har blitt stormannsgale også, for det har de jo på nesten alle mulige måter vært hele veien. Men her reduseres de til noe jeg knapt kan tro fortsatt. Muse har med The Resistance urinert på Queen for så å snuble og gå på trynet i sin egen urinpøl. Det er rett og slett svært lite sjarmerende, for å si det mildt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency

(Plug Research)

Enkelte har det i blodet. Noen besitter kvaliteter som andre bare kan drømme om. Møt David Thomas Broughton.

Flere:

Humanoid - Sessions 84-88
The Twilight Singers - Dynamite Steps