
Travelling Ants Who Got Eaten by Moskus
CD (2004) - Rec90 / EMI Virgin
Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3
Genre:
Rock
Stiler:
Post-rock / Eksperimentell rock / Space rock / Støyrock
Spor:
Man Don't Walk
Hi-Ace
Astro Kopp
Limousine
Element
The Sun and the Moon and the Stars in the Sky
Travelling Ants who got Eaten by Moskus
Slow Train Coming
Stargazer
Karm
Hazelwood
Referanser:
Sonic Youth
Tortoise
Salvatore
Mogwai
Se også:
The Low Frequency in Stereo - The Low Frequency in Stereo (2002)
Astro Kopp - The Low Frequency in Stereo (2005)
The Last Temptation of... The Low Frequency in Stereo - The Low Frequency in Stereo (2006)
Futuro - The Low Frequency in Stereo (2009)
Ojoj, dette var moro!
Verdens beste Haugesund-band leverer en postrock-skive i toppklassen.
18.02.2004
Okej. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte nå, enda jeg visste sånn noenlunde hva jeg kunne vente. The Low Frequency in Stereos selvtitulerte debut ble rundspilt hjemme hos meg, og roterer fortsatt fra tid til annen. Jeg fikk en smakebit av den nye skiva da jeg hørte låta Limousine på en konsert i fjor høst, og jeg har siden det gledet meg til LFiS sin andre langspiller. Dere vil snart få lese at jeg ikke er skuffet.
Haugesunderne, bosatt i København, har laget en skive som er alt annet enn sidrompa. Travelling Ants who got Eaten by Moskus er en real gavepakning av en skive. Eller en pakning med gaver. Her lurer spennende overraskelser rundt hvert hjørne, og hver eneste låt byr på den ene festligheten etter den andre. Det beste er at alle påfunn og vendinger LFiS gjør er utført særdeles smakfullt, så fokusert og inspirert at resultatet blir en fest.
TAWGEBM er minimalistisk, hypnotisk, suggererende, dynamisk og aggressiv på en meget tilfredstillende måte. Den hvite støyen er hakket hardere enn sist, og jeg klager ikke - ikke så langt dette resulterer i post-rock i tetsjiktet, skulder ved skulder med Mogwai, Tortoise og Salvatore sine bedre stunder. For første gang bruker orkesteret også vokal på noen av låtene. Dette tilfører haugesunderne litt preg fra andre musikkstiler som new wave og post-punk, noe jeg tror kan gjøre at musikken når ut til flere lyttere enn tidligere. LFiS og produsent Kenneth Andersen har laget et sound som er skittent, mørkt og rufsete. I denne settingen leveres låt etter låt med forførende perkusjon og fengende basslinjer i bunnen for lydbildet. Oppå dette kompet legges repeterende hypnotiske melodier fra vrengte gitarer og fete synthlyder som til tider glir over i hverandre.
Jeg kan jo ta en kort gjennomgang av skiva:
Desperate trommer og suggererende gitarer er det første som slår i mot meg på åpningssporet, Man Don't Walk. Drivet følges opp av den utagerende vokalen til Jomi Massage fra Speaker Bite Me, hvilket resulterer i en post-punk-låt som røsker tak og gir meg et kick av de sjeldne. Turen går videre innom kontrasten mellom Kinks-aktige 60-tallsmelodier og krautrock med prog-elementer, før fjerdesporet Limousine innledes med deilige Sonic Youth-melodier. Låta flyter etter hvert over i Spiritualized-støy, hvor du kan høre Stooges-røttene sprake under deg. Det bråker tøft som bare det. Videre får vi servert dynamiske dron på Element, 13th Floor Elevators-melodier på The Sun and the Moon and the Stars in the Sky og Olivia Tremor Control-psykedelia på tittelsporet. På new wave-låta Slow Train Coming får vi den usannsynlige sammensmeltingen av Coldplays meloditeft i møte med Interpols intensitet i en suggererende innpakning. Merk også at Jomi Massage legger på de mykeste stemmenyansene fra registeret sitt. Friskt! Den drømmende Stargazer avsluttes før Andreas Meland fra bandet Düplo bidrar med den sjarmerende låta Karm. TAWGEBM rundes av med den Salvatore-lette Hazelwood, som med sin The Doors-mystikk gir deg en behagelig landing etter denne suverene reisen i LFiS sitt univers.
Dette er en berg- og dalbane av en skive, som likevel framstår som gjennomført og helhetlig. LFiS er vanvittig nære en sekser med TAWGEBM, men jeg tror de kan gjøre det enda bedre. Kanskje få med et par låter i samme klasse som førstesporet Die Electro Voice fra debutskiva, som i min bok fortsatt er den beste låta de har laget. Den har en dynamisk oppbygning med herlig lekende melodier som gir meg gåsehud gang på gang på gang. Til tross for at LFiS ikke kan varte opp med en slik låt denne gang er jeg nære ved å belønne TAWGEBM med en sekser. Konklusjonen er uansett at det skal bli utrolig spennende å følge denne gjengen videre.
Hentet fra arkivene
Groovissimo

Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours
(FILMguerrero / Hush)
Norfolk & Westerns fjerde plate er amerikansk melankoli på sitt beste.
Flere:
Sonny Simmons - The TravellerDevendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon