Playtroughs

Keith Fullerton Whitman

CD (2002) - Kranky / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fra breakbeats til algoritmer

Whitman låner teknikker fra Terry Riley og Steve Reich, men har skapt et selvstendig og vakkert stykke ambient lydkunst.

Av Carl Kristian Johansen

Del på Facebook14.11.2002

Keith Fullerton Whitman har sluppet plater under mange pseudonymer. Det mest kjente er kanskje Hrvatski, og han har deltatt på et stort antall samlere under det navnet. Når han nå for første gang har sluppet plate i sitt eget navn, er det for å skape en distanse til det komplekse og hektiske drum'n'bass / breakbeat-baserte materialet som er festet til Hrvatskis sound. Playthroughs opererer nemlig i en helt annen sfære.

Den eneste lydkilden på denne platen er gitar, og Whitman har improvisert fram lydene som utgjør fundamentet. Disse lydene er loopet, modulert, forsinket, og bearbeidet av andre effekter i en laptop. Assosiasjoner til vanlige gitarlyder er borte. Bortsett fra i Feedback Zwei, der noe som kan høres ut som klang fra en metallstreng utgjør rytmen og regelmessigheten i sporet, som er preget av myk, feedback-lignende støy. Nettopp denne låten refererer til Flying Saucer Attacks Distance ('94) og Windy & Carls Antarctica ('98), og føyer seg pent inn i rekken av gitarbaserte ambiente klassikere som med jevne mellomrom dukker opp på indiescenens rand, og som av og til overskrider grensen til det akademiske.

Det er i dette grenseland Whitman befinner seg med denne platen. Han opererer innenfor et mer populært ambient begrep gjennom Feedback Zwei, men lener seg for det meste mot en mer akademisk tilnærming gjennom å låne idéer fra Steve Reichs og Terry Rileys prosess-genererte computer-musikk. Det betyr i praksis at Whitman forholder seg mindre til tradisjonell musikalsk komposisjon og de prinsippene det innebærer, og at han komponerer musikken gjennom dataprogrammerte strukturer, som låner prinsipper fra andre (vitenskapelige) disipliner.

For artisten kan prosessen være like viktig som det ferdige resultatet. Det trenger ikke være det for lytteren.

Nå har jo som kjent Whitman flere uttrykk og signaturer, gjennom Playtroughs forsøker han skape et nytt, knyttet til hans egentlige navn. Han er denne gangen opptatt av rolige ambiente lydlandskaper, med små drypp av toner og klanger, og dybde. Til tross for det lavmælte preget er musikken dynamiske og drivende, og etterlater en følelse av at det ligger veldig mye kontrollert lyd i denne skiva. Når det samtidig er en utrolig vakker og melankolsk plate, kommer prosessen i bakgrunnen for meg som lytter. Han har greid å legge følelser man kan kjenne igjen i denne strengt komponerte plata, og det i seg selv er en prestasjon. La oss håpe han fortsetter å gi ut plater i eget navn.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: