cover

Since Way Back

Gerry Hundt

CD (2007) - Blue Bella

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues

Spor:
Since Way Back
Ready to Go
Bad Water
The Union Meetin'
Hard Road
Whiskey Makes Me Mean
That Woman!
Burning Fire
You're the One
Trying Hard
The Lakewood Bump
Here in Chicago
End of the Day Blues

Referanser:
Hound Dog Taylor
Magic Slim
Yank Rachell
Billy Flynn
Johnny Young
Frank Goldwasser

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Chicago-blues med baller

Den yngste i kretsen rundt Nick Moss har fått gi ut soloplate etter lang og tro tjeneste, og jaggu er han nære på å overgå Moss selv.

Gerry Hundt er vel så langt unna et husholdningsnavn innen blues som man kan komme, men det kan fort forandre seg. For denne karen veit hva han vil og har talentet til å matche egne ambisjoner.

Jeg registrerte navnet da han ble med i bandet til Nick Moss, og ble imponert av en musiker som spiller flere instrumenter med den største selvfølge. Hundt har spilt bass, munnspill og gitar på Moss' siste plater, og nå viser det seg at Hundt også har en forkjærlighet for mandolin. I tillegg har han vært med på å bygge opp Moss' studio i Chicago og har styrt lyden på alle de siste skivene som har kommet ut på Blue Bella Records.

Litt artig, forresten, at mandolinen har fått et lite oppsving som blues instrument. I de siste har folk som Billy Flynn og Rich DelGrosso spilt inn rene mandolin-bluesplater, samt at folk som Bob Brozman, Eric Bibb og Keb' Mo' ikke går av veien for å klimpre litt på instrumentet som vel helst forbindes med folkemusikk. Mandolinen brukes på denne plata både som komp- og soloinstrument, men dette er likevel mye mer enn et konsept-album for mandolinen. Her serveres nemlig en utrolig solid dose reinspikka Chicago-blues, spilt på gamlemåten.

Det innebærer full gass fra første spor, med rautende munnspill fra den eminente Bill Lupkin, strålende, stram bass fra Nick Moss (selv en multi-instrumentalist), "behind the beat" tromming fra Bob Carter og innovativ mandolin fra Hundt selv. Han viser seg som en kompetent vokalist og trekker veksler på sitt virke som hus-tekniker for Blue Bella Records ved å gi albumet et råere sound enn hva Moss har på sin nye plate Play It 'Til Tomorrow. Hundt liker tydeligvis at det låter gammelt, og det gjør jeg også.

Tittelsporet setter standarden for plata med sine dundrende trommer som minner om Ted Harveys jaging av Hound Dog Taylor. Gitarist Josh Stimmel kan minne om Taylors makker Brewer Phillips i måten han spiller vindskeiv kompgitar, totalt uforutsigbar og råskåren. Andre relevante referanser er Frank Goldwasser (Paris Slim) som også har denne evnen til uforbeholdent å hengi seg til den urbane storby-bluesen på en måte som gir musikken nerve og sjel. Gudene skal vite at det gis ut mye dvask Chicago-blues, men dette er altså antistoffet til den slags.

At mandolinen funker som soloinstrument viser Hundt glimrende på The Union Meeting, mens låter som Hard Road og ikke minst Whiskey Makes Me Mean viser hvor tøff og relevant gammeldags blues kan være hvis spilt med kompetanse og baller. Sistnevnte må til – musikerne må tørre å bråke litt samtidig som de må vite når de skal tre tilbake og la andre slippe til. Det er også plass til mer akustiske saker, som Burning Fire, som virkelig minner om Johnny Youngs innspillinger på 60-tallet. Jimmy Rogers You're the One gir Lupkin muligheten til å vise sine Walter Horton-licks.

Denne plata tok meg litt på senga, må jeg innrømme. Jeg hadde absolutt ingen forventninger og blir servert et veritabelt smørgåsbord av lekre retter fra gata i Chicago. Tøff, kompromissløs blues spilt med baller på størrelse med avacadoer.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robyn - Body Talk Pt. 1

(Capitol)

2010 er året Robyn vinner lytterne.

Flere:

Dan Sartain - Dan Sartain vs. The Serpientes
Love - Forever Changes