Genre:
Rock
Stiler:
Ambient / Doom / Eksperimentell / Neo-klassisk / Cinematisk
Spor:
Tunnel of Love
Where Am I
Candle Light Dinner Actress
Last Light
Referanser:
Deaf Center
Sunn O)))
Tim Hecker
David Lynch
BJNilsen
Skullflower
Bohren & Der Club of Gore
Earth
Svartere greiner
Erik Skodvin har lagt ut på en lang natts ferd inn i mørkets tunnel. Det er intet lys i sikte.
Del på Facebook27.02.2009
Tunnel of Love er navnet på det første kuttet på Kappe, den andre platen til Erik Skodvins soloprosjekt Svarte Greiner. Det er ikke mye blomstrende kjærlighet å spore, men såvisst en tunnel han leder oss inn i. Åpningssporet gir raskt hentydning om at greinene har blitt både svartere og hardere siden debuten Knive. Det er en åpen, romlig klang over hele Kappe, et hvelv av lyd som underbygger følelsen av at tunnelen har ført ned i et eller annet mausoleum av iskald uhygge og snikende horror.
Kappe er i motsetning til Knives klipp-og-lim baserte akustiske doom/knittertronica spilt inn live i sammenhengende deler, fire i alt. Det er i enda sterkere grad en form for doom hengende over Svarte Greiner nå. Kappe er beslektet både til Sunn O))), Tim Hecker og annen langstrakt støy - og det er en plate som i større grad enn Knives organiske kvaliteter beveger seg mot et industrielt uttrykk. Her er ingen diffuse neo-klassiske slør eller knirkende gulvplanker. Kappe er skrapende jern og forvridd metall. Hvis Knive var Twin Peaks så er Kappe Das Boot.
Svarte Greiner jobber i et langsomt tempo. Utviklingen skjer, om i det hele tatt, over tid, og de fire sporene her trekker seg mellom 7 og 16 minutter. Dette er musikk som griper tak i stemninger, oppbygning og tekstur foran melodilinjer og struktur. Musikk som sleper seg avsted, som en spøkelseaktig masse mot ukjent sted. Musikk som egner seg som soundtrack til skrekkfilmen fra dine mareritt. Den skumleste, den som bare hentyder og varsler om noe guffent.
Åpningssporet Tunnel of Love er en slik rysare. Neddempet støy bølger frem og tilbake, creepy lenker rasler hele tiden og det er som vinden blåser gjennom rommet, gjennom marg og bein. Sjelden har vel Svarte Greiner skapt så golde stemninger. Og det blir ikke lysere utover her. De to massive midtsporene er på en gang mektige og uhåndgripelige, særlig Candle Light Dinner Actress med skjærende feedback og dissonante lyder, i mindre ikke så vellykkede Where Am I, likefullt betagende og forlokkende stykker. Last Light (8:23) fortsetter i noenlunde samme leia, med lyder - sannsynligvis kommer det mest fra Skodvins bue på bass, gitar, oppmikket, loopet og behandlet on the spot - som kan minne om alt fra svarte ravner og ringende dombjeller til et sakralt kirkekor et eller annet sted i det fjerne. Slik fungerer Svarte Greiners mettede lydrikdom, det er bildene som tar over etter hvert der musikken slipper taket. Last Light lever opp til tittelen, for når den toner ut i intet så er alle lys slukket for godt.
Svarte Greiner skal honoreres for å bevege seg videre gjennom i det ukjente, inn i mørkets tunnel. Kappe gir natten mening.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp