cover

Ceux Qui Inventent N'ont Jamais Vecu (?)

Fly Pan Am

CD (2002) - Constellation / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Instrumental / Post-rock / Krautrock / Eksperimentell rock

Spor:
Jeunesse Sonique, Tu Dors (En Cage)
Rompre L'Indifference de L'Inexitable Avant Que L'On Vienne Rompre Le Sommeil de L'Inanime
Partially Sabotaged Distraction Partiellement Sabotee
Univooue/Equivoque
Arcades-Pamelor
Sound-Support Surface Noises Reaching Out to You
Erreur; Errance; Interdits de Par Leurs Nouvelles Possibilities
La Vie Se Doit D'Etre Vecue Ou Commençons a Vivre

Referanser:
Godspeed You Black Emperor!
Set Fire to Flames
Do Make Say Think
Tarentel

Vis flere data

Se også:
N'ecoutez Pas - Fly Pan Am (2004)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Monoton flytur

Fly Pan Ams tredje utgivelse tar aldri av. Tilløp til groovy krautdub redder den fra et totalt havari.

Fly Pan Am knyttes gjerne opp til den dramatiske og apokalyptiske canadiske musikkscenen, som regjeres av Godspeed You Black Emperor! Det betyr mørk, majestetisk og instrumental dommedagsmusikk slik vi liker det best. Denne linken skyldes både at gitarist Roger Tellier-Craig spiller i GYBE!, det felles vennebandet (kaller slike mennesker seg for venner?) Set Fire To Flames, hvis debutskive Sings Reign Rebuilder (2001) fortsatt skremmer naboene her i gården annenhver natt, plateselskapet Constellation, og ikke minst det faktum at de alle har base i Montreal.

På sin debut-skive, som enkelt og greit heter Fly Pan Am, kreerte denne kvartetten toner som slett ikke lå så langt unna GYBE!, men ikke uten at de helt slapp unna lilebror-stempelet. Oppfølgeren Sédatif en Fréquences et Sillions (den regnes som EP med sine tre låter, men varer nesten en halvtime) var et ikke rent så lite skritt fremover for bandet, der de introduserte større fokus både mot rytme og dynamikk, samtidig som de dreide mot mer selvutslettende og minimalistiske partier. Alt lå dermed til rette for at alle gode ting var tre, men Ceux Qui Inventent N’Ont Jamais Vecu (?) klarer ikke å følge opp denne fine utviklingen.

Det starter riktignok svært friskt og organisk. Etter et par minutters intro tennes en gnist som driver i gang en lett tromme-bass rytme i en dub-krautstil som ligger tett opp til norske Salvatore (sjekk deres forrykende Fresh, 2001) og Toronto-bandet Do Make Say Think. Rompre L'Indifference... er både dansbar og groovy på en gang. Rytmen holder stø kurs, mens diverse elektronisk støy skaper nok dissonans til at det blir spennende å lytte til også.

Fra og med spor tre stopper dessverre platen å bevege seg videre. Partially Sabotaged... er ganske identisk som forrige spor, men går i et hurtigere tempo. Da den ble avspilt for første gang her, skjedde det på et flunkende nytt anlegg. Det skapte ikke så rent lite angst da platen plutselig begynner å hakke, tilsynelatende stopper helt opp for så å bryte fullstendig sammen. Etter å ha sjekket alle kabler og en en del svette testspillinger senere viste det seg at det faktisk skulle være slik; heldigvis, får en nesten si. Selv om slike plutselige avbrudd skaper en viss form for spenning, er det mest av alt et unødvendig irritasjonsmoment. Dette er dessuten det eneste som bryter opp den enerverende monotonien, som etter noen minutter blir direkte plagsom.

Det viser seg ganske snart at Fly Pan Am ikke har så mye å by på utover dette. Det som i utgangspunktet virket som et befriende og lett groove virker etterhvert bare uinspirert, og bruken av mer eksperimentelle effekter virker utbrukte. De fremmedgjørende elementene tar overhånd, men leter målløst rundt etter et sted å plassere seg. Det er nesten befriende når Arcades-Pamelor lar seg drukne fullstendig i støy, nesten av Merzbows kaliber, men det varer heller ikke lenge. Siste sporet (titlene er omtrent like lange som låtene) er platens "morsomste". Den går i et snålt sirkustempo, men heller ikke over den rytmen klarer Fly Pan Am å skape elementer av originaliet, annet enn en huggende gitar av new wave/no wave-sorten.

Noen vil sikkert finne store kunstneriske kvaliteter ved dette produktet, og henvise til kilder jeg ikke kjenner. Det hjelper lite å referere til italienske futurister, anti-konsept ideer eller andre retninger så lenge det er et slit å høre på (og tro meg, denne platen er spilt mye). Enten har undertegnedes ører skiftet fullstendig frekvens i løpet av kort tid, eller så er dette en av årets aller største nedturer - i hvert fall i forhold til de store forventningene, og Ceux Qui Inventent N'ont Jamais Vecu (?) er blitt en av det sterke Constellation-kollektivets mindre interessante plater.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - John Barleycorn Reborn – Dark Britannica

(Cold Spring)

Nyfolk fra England der kornet hylles, solen dyrkes og de romantiske idealer fra May Day til Harvest Festival feires.

Flere:

Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go
Devendra Banhart - Niño Rojo