cover

11-22

The Loch Ness Mouse

CD (2005) - Perfect Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


The Loch Ness Mouse Love You

The Loch Ness Mouse redefinerer seg i det norske musikklandskapet. Med bravur.

Okei, la oss snakke om kjærester, venner og familie. Menneskene som gjør at man i det hele tatt klarer å stå opp en mørk tirsdags morgen i slutten av oktober, når vinden uler som ugler i trærne og gatene drukner i regn. Tilværelsens bindeverk, om man vil. Livets superlim.

Jeg har, det innrømmer jeg, mistet troen på kjernefamilien mer enn én gang. Flatfyll, stadig flytting og skilsmisser synes å være gjennomgangsmelodien. Og ingen familie synes å være så sterk at ikke én av ungene plutselig har meldt seg på Idol.

Derfor gleder jeg meg i stadig stigende grad over The Loch Ness Mouse, denne storfamilien der folk kommer og går og alle synes velkomne (og "stor" er ingen overdrivelse i denne sammenheng - det tok nesten lengre tid å få skrevet ned gjestelista enn det tok å skrive resten av anmeldelsen). Bandets forgreininger strekker seg fra øst til vest, fra Høland til Sunnmøre, gjennom kristenpoppunkerne i Silver, støydoserne i Serena Maneesh og tilbake til miljøet rundt Spendless Studio og Perfect Pop på St. Hanshaugen. I tillegg har de fått assistanse av en gammel kjenning og ringrev, Gary Olson i Ladybug Transistor, hele veien fra Brooklyn, NYC.

På 11-22 består de av brødreparet Jørn og Ole Johannes Åleskjær og Helga Trømborg, alle fra Hølandstraktene, i tillegg til nyankomne Håvard Krogedal, ex-Maneesher som har forlatt støy og nistirring på sko til fordel for gospelsouljazzrock og intrikate bassganger. Det er Åleskjær-brødrene som er primus motorer og initiativtakere, og de står da også for det meste av låtskrivningen på 11-22. I løpet av tretten års virke har dessuten flere blad Nikolaisen vært involvert, deriblant Emil og Hilma - sistnevnte erstattet førstnevnte da denne valgte å fokusere på Silver og senere Serena Maneesh. Begge har vært behjelpelige også denne gangen, på ulike instrumenter og med smukk sang, samtidig som Emil har skrudd knotter på enkelte spor. Han står også som låtskriver for umåtelig fine Dare to Come, en låt skrevet tilbake i 1997 som nesten kunne forsvart en plass på Songs In the Key of Life.

Ytterligere observerer vi at ingen ringere enn Ravi bidrar med sin møbelpussede trompet, samt at Maria Solheim har lånt bort sin stemme til et par av sporene. Hun gjør en lysende jobb, men kommer til kort (i alle fall kvantitativt) mot Elvira Nikolaisen, som bidrar på mer enn halvparten av sporene. Aller mest interessant er det likevel å se at George Wadenius, som har spilt med så vel Blood, Sweat & Tears som Steely Dans Donald Fagan og souldronning Aretha Franklin, bidrar på gitar.

Noe til dugnad, altså. Om Loch Ness Mouse ikke rekker å spille i ditt distrikt, er det kun fordi Åleskjærbrødrene sitter hjemme på Høland og skriver takkekort.

Hva platen derimot låter som, er en annen sak. Jeg har nok hørt det før, men samtidig har jeg aldri hørt det som på 11-22. Det tok meg atskillig lengre tid å virkelig bli fortrolig med dette albumet enn hva tilfellet var med Key West. Mens Key Wests Brian Wilson-harmonier var nesten kronisk lett å la seg forføre av, har 11-22 passende nok krevd blod, svette og tårer. Ved første gangs lytt kan albumet virke smått friksjonsløst og overflatisk, slipt ned for alle skarpe kanter. De tre minutter lange popmelodiene har blitt erstattet av et mer rytmebasert sound og tyngre groove, alt mens jazzete akkordskifter, saksofoner og trompeter har kommet til, og befester inntrykket av et Loch Ness Mouse som søker å gå Steely Dan i næringa.

Faren er påtrengende for at det skal låte flatt, flinkis og ironisk, slik en del soft rock har en lei tendens til å gjøre.

Det gjør det derimot ikke. Ikke på noen måte. 11-22 er et soul-evangelium, full av åndelig kargo og vellyd.

The Loch Ness Mouse er nemlig ikke billig, klamt føleri. Eller uartig ironisering. 11-22 er deilig ektefølt, full av ånd og sjel. I låtene ligger en dypere og mer spirituell dimensjon som kan få blinde til å se og gjøre spedalske friske. Og det er her familie, venner og kjærester dukker opp igjen. 11-22 handler om mennesker, om nærhet, om relasjoner. Om viktigheten av å ha dem og ta vare på dem. Om hvordan relasjoner forandrer seg med tiden. I tillegg handler den om kommunikasjon i vår tid. SMS Album var visstnok lenge platens tittel, og det er jo unektelig flott. For å si det slik, jeg kan se hvorfor en slik tittel skulle kunne passe. Tekstmeldinger og mobiltelefoner florerer i tekstene, og går som en rød tråd gjennom mye av låtmaterialet.

På samme måte som Brian Wilson i sin tid skrev tenåringssymfonier til Gud synes Ole Johannes og Jørn O. Åleskjær å være opptatt av sine roller som formidlere av åndelige verdier i musikken, enten det er som kunstform eller som medium. Ikke slik at bibelsitatene kommer slengende i tide og utide, det er en annen type åndelighet vi snakker om her, en som jeg ikke kan sette fingeren på og som jeg vel strengt tatt ikke har helt forutsetning for å skjønne. "Cargo/ Throw it overboard / Cargo/ Leave it to the lord," muserer Ole Åleskjær på Cargo, og der er da jeg toner flagg. Det er vakkert, inderlig vakkert - ja, så vakkert at jeg igjen må ut på leting etter lommedukene. En liten trillende latter er til og med lagt med mot slutten. Det er så jeg er fire år tilbake i tid, i en junimåned da Avalanches Since I Left You var flavour of the month (hvor har de gjemt seg?), og sola brant tilsynelatende dagen lang. Av alle låtene på 11-22 velger jeg meg Cargo.

Åpningssporet Yolanda og påfølgende Swung 2 Lo staker umiddelbart ut kursen for hva som skal komme på 11-22. Yolanda er en jazzet, småfunky perlestein full av tangenter og god groove, spunnet rundt Emil Nikolaisens myndige tromming og Ole Åleskjærs solgyldne røst, og tankene strekker seg mot Steely Dans Aja. Piano, hammondorgel, rhodes og monofone så vel som polyfone synthesizere frakter oss til Wall Street og mørke jazzbuler, godt hjulpet av Torstein Krogedals saksofon og George Wadenius storslåtte og bluesy gitarsoloer. Swung 2 Lo er mer newyorkske coctailtoner ispedd harmonisk samsang fra Elvira og Hilma Nikolaisen, samt Maria Solheim. Den følges av den fantastisk smekre Golden Trumpets, Silver Saxophones, en sprudlende og livsekstatisk sak full av hissige tangenter og kontant tromming, Philadelphia soul, og harmonisk samsang mellom Ole Åleskjær og Maria Solheim.

I det hele tatt låter 11-22 som lyden av storbyer i Amerika, som Cosby Show-jinglen fremført av Steely Dan i spann med Stevie Wonder og Carole King. Og slikt liker vi jo, alle mann. A Name for 2002 og Yours To Begin With er lyden av sene ettermiddager i Central Park med deilig Motown-musikk på lommediscoen. Sistnevnte låt introduserer oss til alt overmål for rapperen Ole Åleskjær. Han kommer selvsagt godt fra også det.

Andre høydepunkter er poppete Friends And Fenders, som noen nok vil huske fra fjorårets flotte EP av samme navn:

Milk and honey
On the road with music
Milk and honey
Drivin' south east at night on the E6
In the 81 Mercedes
We need God as our guide
Fleetwood Mac's on the tape deck,

...harmoniseres det storslått og vakkert i et lende som ligger et sted mellom Key West og 11-22. Det hele toner ut med den nesten absurd formfullendte For You, denne gangen croonet av broder Jørn Åleskjær i en rystende vakker avslutning verdig en plass på Beach Boys Friends-album.

Albumet fader deretter ut, slik alle fine plater gjorde i 1974. Med det har The Loch Ness Mouse, slik presseskrivet hevder, redefinert seg selv i det norske musikklandskapet. Og lyktes usedvanlig godt med det. Et bedre produsert album og med like god lyd tror jeg dessuten knapt vi har skipet ut til verden. I tillegg, og det kan knappest overvurderes, føler man seg jo fantastisk vel og menneskekjærlig etter 36 minutter og 44 sekunder i selskap med Åleskjær & Co.

Alarmprisen? Fredsprisen, usle Nobelinstitutt. Fredsprisen!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

()

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Flere:

Thomas Dybdahl - Science
Vidar Sandbeck - En fergemanns vise