cover

Sement #2

Diverse artister

CD (2002) - Osito / Osito

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop / Rock

Stiler:
Jazzrock

Spor:
Go 1
Master James
Viva Revenge
FLY&DIE (live)
Detektorama
About You
Me & My Car
Gentle Kiss (live)
No Chords, No Wires 2nd Version
10th Sense (instrumental)

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Søtt, salt og syrlig.

Ny norsk musikk med en fellesnevner i rocken står som støpt med Sement #2.

For to år sida starta Studentersamfundet opp minifestivalen Sement på Chateu Neuf. Den gang presenterte man navn som St. Thomas, Påsan, Martine & Mirejam, Per Vestaby og Cinnamoon blant flere. Fjordårets Sement#2 rommer enda mer godis. Trass i all blandefugefetisjismen (en av scenene heter vitterligen Betong) - dette er musikk som står støtt. Enmannsselskapet Osito Records skal ha all ære for å satse på ti høyst variable band med en merkelig god flyt hva helhet og utvalg gjelder. Åtte av de ti låtene er ikke utgitt tidligere. Spennende, med andre ord.

Cloroform er et rimelig etablert jazzambient-prosjekt, som ennå behersker kunsten å overraske. Jazztrioen har tidligere blitt sammenligna med Beastie Boys, Mr.Bungle og Medeski, Martin & Wood, for å nevne noen. Med fire plateutgivelser har Øyvind Storesund, Børge Fjordheim og John Erik Kaada rykka opp i elitedivisjonen hva norsk samtidsjazz gjelder. Sistnevnte var endog nylig ute med egenkomponert musikk til Even Benestads dokumentar "Alt om min far". Nuvel. Go 1 får beina til å tromme rundt på gulvet i noe som kan karakteriseres som syntetisk Pizzicato Five møter Pulp Fiction på en søndags hang-over. Rock'n'roll-gitaren ligger og ulmer gjennom alle loopsene og avløser beat etter beat før en herlig crescendo av en trommesolo avslutter evenementet. Deretter er det bare å puste ut med Emmerhoff & the Melancholy Babies' Viva Revenge - en knalltøff sak hva komposisjon og åpning gjelder. Her finner du oppbyggelig spenning som først av alt minner om 16 Horsepower eller Calexio. Dessverre sakker låta noe akterut med en vokal det etterlyses mer kraft i.

Nå er det bare å gi seg ende over i musikken til dB. Med base i trip-hop mikser det norsk-italienske bandet sammen samples og akustiske instrumenter i en salig blanding av synth-triller. Wenche Nordhagens vokal gjør i denne funky miksen et arbeid som går Morcheeba en høy gang. Gitar og breaks med nord-engelsk praterap à la Chumbawamba spenner over et sluttparti med en synth som til tider minner om gammal Mike Oldfield. Pirrende. Dessverre er det også her noe med vokalen i slutten av låta som faller igjennom.

Over til Sør-vestlandet er det derimot skiftende skydekke: Wunderkammer er et velkjent musikkbidrag fra Stavanger. Av en eller annen grunn har man begynt å omtale diverse siddis-musikere som sigøynere og skrammel og opma-Waits-aktig. Wunderkammers Detektorama er absolutt dette (dette gjelder da også Cloroform). Låta er skrevet for filmen Detektor (hvor Wunderkammers Pål Jackman også har regien). Her finner du et gitarspill som inngår i en fortreffelig musikkakofoni bestående av strykere, sitar, trekkspill med mer. Gitarene har et driv uten sidestykke hva hele Sement #2 gjelder, og springer inn i en instrumentalsk støymonotoni som får en skarve lytter til å bli fullstendig mør. Tenke seg til at vidunderet er spilt inn og miksa på usle to timer!

Drammenserne Delaware overbeviser dessverre knapt nok med sin About You. Trass i at de har dratt med seg Alex Møklebust fra Seigmen/Zeromancer til Athletic Studio i Halden, klarer jeg ikke fri meg fra tanken på at den enkle rytmen ispedd svak gitarfuzz minner om svenske Kent som forsøksvis synger på engelsk. Låta har av flere blitt omtalt som en kommende radiohit med mer, og jeg er selv fryktelig glad i Kent. Likevel savner jeg et særpreg å sette fingeren på. Det samme kan sies om neste band ut: Magnetic Tapes. Med Me & My Car har Andreas Knudsen og resten av gjengen laget en troverdig låt for mollstemte melankolikere i sorte lendeklær, men de ligger vel litt for tett på Tindersticks i uttrykket?

To låter som ved første gjennomlytning ble forvekslet med én, er det tidligere Sandefjord-bandet Bogus Blimp og Stian Jacobsens enmannsprosjekt - Athome project. Kom i hug at forfatter Harold Bloom en gang sa at ethvert skjønnlitterært verk bør ha en viss fremmedhet over seg. Hvis Bogus Blimps No Chords, No Wires 2nd Version kunne leses, ville jeg skrevet under på at Bloom hadde digga den. Det spektakulære rockeorkesteret presterer å dra deg med på en odyssé til lands og til vanns før de gir seg ende over i bossanova-rytmer spekkfylt av suggererende klanger for så å gli over i mantrisk elektronika. Dette cyber-film-noir-rock-bandet har i løpet av flere år utvikla en stil få forunt (Kritikere har sammenligna dem med Einsturzende Neubauten, Munch, Perculator og en drøss andre kvalitetsband uten at det utgjør noen dekkende kategori.) Nesten umerkelig overtar Athome project med instrumentalen 10th Sense som for undertegnede er selve høydepunktet i dette lydlandskapet. Kanskje har det noe med funkgitaren å gjøre, med stemninga som hensetter en til David Lynch eller den tyske Autobahn. Kanskje er det rett og slett utsagnet midt i låta som sniker seg inn på ubehagelig vis: "You've got a great collection of borgouise memories".

Sement #2 ender dermed opp som en tidvis progressiv men helhetlig ujevn samler av norsk musikk litt på sida.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Frank Sinatra - The Christmas Collection

(Reprise)

Vår anmelder mener at dette er ribbe og kalkun for en Sinatrabeundrer.

Flere:

Proviant Audio - Real Love Tastes Like This
Joe Henry - Tiny Voices