cover

Oracle

Kittie

CD (2001) - Artemis / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Nu metal

Spor:
Oracle
Mouthful Of Poison
In Winter
Severed
Run Like Hell
Pain
Wolves
What I Always Wanted
Safe
No Name
Pink Lemonade
Spit
Brackish
Suck
Do You Think
Raven

Referanser:
Korn
Coal Chamber
Slipknot
L7
Babes In Toyland
Lunachicks

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Små piker kan også bjeffe

Kittie er på vei til å vokse opp, og har med god hjelp endt opp med et mørkt og hardt album.

He-he, jenteband, he-he, små jenter som spiller metall, morsomt, he-he, angrrrry chicks, he-he, he-he, gitarister med pupper. Føler meg nesten som både Beavis og Butthead med en gang jeg hører om jenteband. Jenteband er kjempekuuult, jenteband rocker, selv om de selvfølgelig ikke har noe bak instrumentene til oss gutta å gjøre, he-he, det verste av alt; jentetrommiser. Mikrofoner er på en måte greit, fordi kordamer er fint, og jo da, en og annen jente kan synge veldig bra, men ikke metall... Men søte er de jo, der de prøver. He-he. Ok, det finnes unntak da, jeg må nok innrømme at jeg likte Babes In Toyland og L7... og Lunachicks... og Avslørte Bondepiker (det første bandet til Vibeke Saugestad)... og gale Lydia Lunch... og hele Riot Grrrl-greia, og Bang-girls (eller var det Bangles...) Men man tilgir liksom en hel del og kanskje altfor mye når det kommer til jenteband, man setter dem automatisk i en annen klasse, de er jo bare jenter. Og som alle vet, jenteband... he-he. Eller...?

Når Kittie ga ut sitt første album, Spit (1999), ble de mottatt som helter av en hel generasjon av svartmalte, svartkledde, sinna og frustrerte jenter i puberteten. Endelig kunne jenter som ville spille i band støtte seg til et forbilde igjen. Hullet etter L7 og Babes In Toyland var fyllt. Kittie ble plutselig et slags ekte Girl Power band. De solgte umiddelbart plater i spann og bøtter, de var avbildet på forsidene på alle metall-magasinene, de dro på store turneer sammen med de store gutta, blant andre Slipknot. Alt dette etter en liten søt plate fra en gjeng ukjente småjenter fra Canada. Ryktene om jentene ble som det bør være flere og flere, fra å være et produkt av plateselskapet til at de faktisk kunne spille. Nå er de uansett her igjen med sin andre plate.

Og noe har skjedd i løpet av de to siste årene. For dette er faktisk en bra plate. Ikke at Spit var et dårlig album, den var faktisk ganske sjarmerende der den stod frem som en slags produkt man får etter å ha mikset to deler Pixies, en del Coal Chamber og en del Korn, en dash vodka og litt død-metall i en blender. Men Oracle står frem som en mye bedre og gjennomarbeidet plate. Pikene har ikke bare blitt flinke til å spille, men også blitt veldig mye bedre til å lage låter. Kittie er ikke like yndige og uskyldige som de var, men til gjengjeld tar man bandet plutselig på alvor. Bandet har klart å lage moderne "pop-hard-metall" som samtidig har røttene sine godt plantet i 30 års historie med heavy.

Dette er ikke et teknisk avanserte album, men noen av de små krumspringene til bass og trommer er nesten nok til å holde låtene over vann. Det som (dessverre) redder dette albumet er vokalen. Vokalmessig synes jeg er Oracle høres fantastisk ut. Når pikene synger pent høres de ut som The Breaders på en god dag, når de skriker høres de ut som Slipknot på en dårlig dag (som i praksis betyr at det låter bra). In Winter (min favoritt) og What I Wanted er to bra eksempel på hvor godt disse to stilene passer sammen. Her bærer vokalen hele sangen bak de evigvarende, nedtonede og monotone riffene. Ellers er plata stort sett bygd opp rundt litt hardere sanger. Tittelsporet, pluss No Name og Wolves er eksempler på det, hvor både rytmen, overraskende bra grinding og skrikingen utgjør en større og viktigere del av låtene.

Jeg synes det er utrolig festlig med Pink Floyd coveren Run like Hell. Den er egentlig ikke så veldig bra i Kitties drakt (den er nesten like kjedelig som originalen), men er allikevel bra nok til å få Pink Floyd til å vri seg i grava (...jeg vet, de spiller egentlig ennå...). Uansett, det er gøy når vokalisten skriker "you better run" i fult vrede og man sitter igjen med et lite smil og tenker, oooo, så faaaaali hun højes uuuuut...! Men jeg tror ikke noen vil løpe og gjemme seg.

Noen av låtene kunne sikkert vært byttet ut, en av dem er Safe som minner meg veldig om en hvilken som helst Tracy Bonham-låt. En annen er den evigvarende Pink Lemonade som er like morsom å høre på som nyttårstalen til kongen i kvart tempo. Bonussporene - tre livespor fra Hultsfred - gjør kanskje også mer skade enn nytte.

Produksjonen er hard og tung. Råskapen i instrumentene er beholdt selv om dette er en glatt produksjon,. Mørket er overraskende tilstede for et band som er så ungt. Så produsenten, som jeg også tror "oppdaget" bandet for noen år siden, Garth Richardson (GGGarth), har gjort en kjempejobb med bandet, soundet og energien. Mannen er uten tvil flink, og har tidligere produsert ting som Rage Against The Machine, Spineshank, Testament og L7.

Kittie er i alle fall på vei til å vokse opp, og de er på vei til å bli et spennende band. Skulle ønske at de egentlig hadde laget en litt mer dynamisk plate og kanskje i tillegg beholdt noe av Pixies-preget de hadde på Spit, men greit nok. Dette er ikke et løp-og-kjøp album, men et litt mer et "ta-med-deg-hvis-du-ikke-finner-noe-annet" album. Uansett, jeg synes jenteband egentlig alltid har vært spennende, og Kittie er i aller høyeste grad med på å viske bort utsagnet "de er jo tross alt bare jenter".

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Helldorado - Director's Cut

(Checkpoint Charlie)

Hemningslaus og morderisk debut frå ein løfterik Stavangerbande.

Flere:

Robert Normann - The Definitive Collection 1938-41, Vol.1
Wavves - Wavvves