cover

Bravo

Gazpacho

CD (2003)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Goth

Spor:
Desert
Sea Of Tranquility
Nemo
Ghost
California
The Secret
Sun God
Mesmer
Novgorod
Ease Your Mind
Bravo

Referanser:
Saybia
Travis
Coldplay
Starsailor
Radiohead
Turin Brakes

Vis flere data

Se også:
Firebird - Gazpacho (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Kondis-skive

Inviterende og lettilgjengelig lydbilde, og et knippe melodier som ikke sitter før etter drøyt 10 runder.

Med Gazpachos debutalbum Bravo følger det med et presseskriv av en litt uvanlig variant. Ikke fordi de ikke skryter hemningsløst av seg selv, for det gjør de. Det er imidlertid mer uvanlig at skryten er så tungt backet av statistikk fra web-mediet. Jeg siterer: "At the time of writing they have had over 70.000 hits, 30.000 downloads, college airplay all over corners of the world, (...) rave reviews in over 50 sites, been nr. 1 on Mp3.com 3 times..."

Som skribent blir man etter hvert godt vaksinert mot presseskriv som hyller det korresponderende albumet som verdens åttende underverk - skulle man tatt slikt for god fisk, hadde 98% av skivene her gått ut med karakter sju. Gazpacho er på sin side ikke de verste løgnerne i klassen, og for det vil jeg belønne dem med en femmer. Med Bravo klarer de nemlig å stikke seg litt ut i en temmelig overbefolket nisje av populærmusikken, noe som langt på vei samsvarer med bandets uttalte mål: "to write diverse music, yet with an easy recognizable signature"

I de første gjennomlyttingene var det lett å ty til referanser som Coldplay, Travis (i de litt mørkere hjørnene) og de nå tungt TV-reklamerte danskene i Saybia. I utgangspunktet hører vi et knippe kassegitartrukne popmelodier i det følsomme hjørnet, garnert med et og annet up-tempo poprock-øyeblikk. Det er i seg ikke nok til å hente inn meg som en dedikert lytter. Melodier og arrangementer som utfolder seg over tid derimot, det har jeg veldig sans for. Jeg er derfor ulidelig glad for at jeg brukte nesten en måned på å høre inn denne skiva - den har faktisk tjent en hel karakter på det. Et slikt utsagn kan naturligvis tolkes som blasert, men tro meg, det er ikke min intensjon. Jeg tror at både Gazpacho og potensiell lyttere trenger en beskjed om at det ligger dypere nyanser å kontemplere under det polerte og lettilgjengelige førsteinntrykket.

Etter rundt ti runder vil man nemlig høre at Gazpachos materiale er en fin blanding av arkitektur og følelse. Under det "organiske" uttrykket ligger det elementer som tyder på timesvis med lefling med lydbanker og sequencere. Det blir en dimensjon ved musikken som trekker dem inn i et relativt spennende terreng mellom tidlig 90-talls Depeche Mode og Radiohead rundt The Bends. Overordnet er det et område de behersker meget godt, men det kan også slå litt begge veier, best eksemplifisert med åpneren Desert: I partiet ved 1.10 arbeider de programmerte rytmene veldig mot flyten, mens de i samarbeid med fresende gitarer skaper et forløsende driv ved 3:16.

Albumets øvrige nyanser er også lagt ned med temmelig diskret håndlag i bandets inviterende uttrykk. Et eksempel er spennet mellom en temmelig prototyp ballade som Sea Of Tranquility og den smått Nine Inch Nails-aktige og industrielle Mesmer. Et annet er tilbøyelighetene til prog, mest tydelig ved 3:16 i den flotte Ghost. Videre kan vi spore lett gotiske synthmotiver à la The Cure i Sun God, og små anstrøk av Nick Cave & The Bad Seeds i The Secret. Legg også merke til Esther Valentines Marianne Faithful-aktige kabaretlallen i Novgorod, samt flotte irske fløyte- og feletriller i det avsluttende tittelsporet.

Gazpacho frontes av en habil og meget følsom vokalist i Jan Henrik Ohme. Til tider kan det nesten bli vel følelsesladet og tippe over i (ufrivillig?) crooning, slik som i det noget slitte omkvedet "Nobody, nobody loves like I do" i den übersarte balladen Sea Of Tranquility. Jeg savner også litt mer bredde i den vokale utfoldelsen - her blir det i lengden så entydig følsomt at det vekker Darren Hayes-assosiasjoner. På den annen side holder Ohme malmen så ren og fokusert på det melodiske at jeg ikke kommer bort fra at han rett og slett er litt modig oppi alt føleriet også. Det er tross alt mye bedre enn sjenerte vokalister som tyr til alle mulige slags ulyder for å kompensere usikkerhet og sårbarhet.

Med unntak av Radiohead og et utvalg av Coldplays edlere øyeblikk, føler jeg ikke at Gazpacho står tilbake for noen av referansene jeg har satt opp i boksen ovenfor. Det kan bli et problem at de ikke har noe utpreget singel-, og således hitpotensiale - det beste tipset mitt måtte i så fall være den frigjørende og fengende Nemo. Gazpacho og deres stemningsfulle følelses-poprock er likevel disponert for å bli godt likt av et stort publikum. Samtidig gir de til kjenne et fint repertoar av sub-nyanser, hvilket jeg faktisk tror er nok til at en mindre, men mer selektiv lytterskare her kan finne en ny favoritt å dyrke. Litt imponerende oppi blant de vanlige poprock-banda, ikke sant?

comments powered by Disqus

 



Gard
2003-07-29Gazpacho

Flott Øyvind, det er deilig å høre at også noen anmeldere tar seg tid til å høre på plater litt mer enn to ganger. Jeg hadde nemlig akkurat samme opplevelse av skiva!

Skjeldent har ordtaket" den som venter på noe godt venter ei forgjeves" passet så bra på en utgivelse.

Gard

Lisa
2003-07-30Gazpacho til massene!

Gazpachos låter har en unik evne til å vokse på deg, og de blir bedre og bedre for hver gang man hører dem, noe jeg ser du selv har opplevd.
Synd at bandet ikke har fått gjennombruddet ennå og blitt tilgjengelige for et større antall lyttere. Jeg tror de aller fleste, etter noen gangs lytting, vil sette pris på denne stemningsfulle og melodiøse musikken.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo