cover

Samme Gamle Greia

Geirr Lystrup

CD (2005) - Kirkelig Kulturverksted / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Vise / Voksenpop

Spor:
To Vinder
Primavera
Samme Gamle Greia
Månen Den Måna
Gaupemor
Halleluja Det Er Vår
Valsen til Sjostakovitsj
Tre Roser For Baltikum
Dråpedans
All Himmel
En Annen Vår
Vår i November

Referanser:
Jan Eggum
Lillebjørn Nilsen
Odd Børretzen

Vis flere data

Se også:
Sangen Om Yebo - Geirr Lystrup (2005)
Lysmannen - Geirr Lystrup (2008)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


En profesjonell 68'er

Et møte mellom russiske musikere og en håpløs romantiker.

Geirr Lystrup er en av våre mest aktive visekunstnere og platene ligger som perler på ei snor i hans godt over tredveårige karriere. Ved flere anledninger har han søkt inspirasjon og fornyelse ved å la sine visekomposisjoner møte andre kulturers musikkuttrykk. Han har reist mye og hentet impulser fra flere verdensdeler. Lystrup ble i sin tid populær for sine viser med motiver fra hverdagslivet på Grønland.

I 2005-utgave møter vi ham i samspill med en gjeng russiske musikere. Blandingen klinger godt og det er liten tvil om at denne kombinasjonen vil fenge publikum under den pågående turneen. Lystrup har beholdt noe ungdommelig etter alle disse åra, en vilje til å søke nye veier som mange visegubber på 50 pluss har lagt på hylla. Uten forkleinelse for andre, men Lystrup ser at det finnes nye og spennende verdener hinsides Harald Haaraades Plass (Lillebjørn), Eggums evige samlivsgnag eller Børretzens pludrende livsklokhet.

I en avis kalte Lystrup seg "profesjonell 68'er" Det er her denne anmelder får trøbbel. For hva er det med disse prestekragene som pynter CD-omslaget til Samme Gamle Greia? De er et varsku til alle som har fått nok av blåklokke-viku romantikk og 68'ernes evige kvad om vårromantikk i rustikke omgivelser eller de varme bynetter med kald hvitvin og dame på sykkelstyret på vei ned Bygdøy Allé. Disse 68'erne, selvutnevnt profesjonelle eller ei, har overtatt et poesispråk om kjærlighet og romantikk som mest minner om 50-tallets populærlitteratur, Romantikk-noveller og ungjenters minnebøker. Og dette skal vi få servert fra generasjonen som har gjort skilsmisse og seriemonogami til et demografisk og sosiologisk førstefenomen. Tenk det. Er alle disse blaute visetekstene tenkt ut av viseklubbgenier landet over tiltenkt en terapeutisk virkning for dette sjiktet av velberget middelklasse med grått stenk rundt øra, penger i banken, unger fra tre forskjellig ekteskap, egne vinkjellere og fryseren full av lammelår?

Hvilken avstand er det ikke mellom Lystrups uttalelser til avisene om sin nye plate, undertitlet "Nye sanger om vår og kjærlighet", og den sobre virkelighet av barnebidrag, deling av bo, førti-femti-sekstiårskriser, femtiårs gubber som sikler på nittenåringer og den galopperende nytelses- og konsumentorientering ("I år skal vi på gourmétferie til Napoli") som preger platas målgruppe. En talsmann for målgruppa, den landskjente transe og penisatlas-forfatter Pirelli Benestad, har således startet en egen nytelsesfestival hvor benevnte lammelår fortæres mens hvitvinen skvulper i takt med bølgene i den sørlandske skjærgård .

Lystrup sier til Ringsaker Blad 22/2-05: "Vi byr på poetiske sanger, gjerne lett ironiske med et glimt i øyet, om våren og kjærligheten." Han understreker at plata er "kjemisk fri for tunge trommer og datasynther." Slike fæle virkemidler demper selvsagt følelsen av vårlig romantikk. Til Hamar Arbeiderblad uttaler han at i låta Dråpedans symboliserer "dråpene (...) felleskapets store kraft." Romantikken heves altså opp fra egoets irrasjonelle følelsessurr til det imaginære vi's store stemme, helt i tråd med 68'ernes patroniserende og elitære dannelsesprosjekt.

Jeg er muligens på sida av poenget nå, men siden Lystrups plater regelmessig mottas med ovasjoner og generøse terningkast, tåles vel en dose malurt i gledens beger: Det er disse evinnelige forterpede bildene, symbolene og tropene for å uttrykke kjærligheten som bremser opp for mottageligheten. Et symbolspråk hentet fra 17-1800-talls romantikk, sofaradikal politisk ramme hvor universalisering av kjærlighetsbegrepet opptrer som en moderne sekulær forløselses- og frelsertanke som 68'er-ateistene snart burde finne seg en avløser til. På tide å gå i kloster for denne gjengen!

Samme Gamle Greia er i så måte en dekkende tittel for de forhenværende maoister og selvproletariserte ML-kadres ønskekonsert: Nå skal det liksom framstå som en gjeng håpløse romantikere? Rimer dette godt? Men bevares, alt går over og er vi heldige ordner dette samfunssjiktet det slik at vi alle får en egen vinkjeller når vi havner på gamlehjemmet. I mellomtida, demp lyset, sprett vinen, bla opp i Ny Tid, send en folkelig tanke til Petter Nome og Vål'enga-klanen og sett på plata. Vi sees i blomsterenga, og husk: Bring eget lammelår!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo