cover

Pohlitz

Thomas Strønen

CD (2006) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Instrumental / Elektronika / Improvisasjon / Minimalisme / Avantgarde / World

Spor:
Heterogeneous Substances
Ingenious Substances
Lavoisier
Dispatches
E...quilibrium
Mutti
Interacting Massive Particles
Natural History of Creation

Referanser:
Arne Nordheim
Steve Reich
Arve Henriksen
Supersilent
Paal Nilssen-Love
Erik Raude

Vis flere data

Se også:
Parish - Thomas Strønen (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Dans til minimalismen!

Flytende elv. Mystiske måne. Elektronisk sakralt. Steve Reich og Arne Nordheim i par. Very Very Intelligent Dance Music. Skal vi danse?

Norsk jazz har det med å dra på tur til verden for tiden. Og det virker som verden er fornøyd. Med vidåpne armer og høye porter har verden importert levende lyd i form av norske jazzorkestre og jazzartister over en lav sko den siste tiden. Hvorfor norsk jazz lykkes med sine tokt for tiden skal jeg ikke prøve å gi noe halvgodt svar på, for det virker som Rune Kristoffersen, eier av Rune Grammofon, har et helggodt svar: "Det dreier seg om folk fra jazz til mer hardcore improvisasjonsmusikk, fra elektronika til rock, og som spiller med musikere fra andre områder og som forsøker å skape noe sammen som ikke er spesielt ensartet." Den anerkjente britiske saksofonisten Ian Bellamy er ikke mye snauere: "De er fryktesløse i å kaste seg inn i hva det skal være - og de får oppbacking av staten."

Med på dette jazzmanifesterte norske toktet finner vi ingen andre ringere enn Thomas Strønen. Medvirkende på omtrent 30 album, medlem i en rekke konstellasjoner som Food, Parish, Humcrush, Maria Kannegard trio, leverandør av en dugelig rekke bestillingsverk samt anerkjent og alltid sterkt ønsket som festivalmusikant, så har vi faktisk med sine 33 år på jazzbaken en ganske så ung ringrev i norsk jazz å gjøre.

Med bakgrunn i dette er det ikke noe å stusse av at ørene mine strekker seg på stilk og forventingene når kokepunktet når Strønen nå er ute med sitt første soloprosjekt under navnet Pohlitz. Når det i tillegg uttales på Rune Grammofon sin hjemmeside at vi har å gjøre med et perkusjonsalbum helt og holdent uten et trommesett, men med fokus på Gamelan-instrumenter, så krydres forventningsgryten med noen spørsmålstegn og ikke så få gram nysgjerrighet.

Gamelan har for den uinnvidde, sånn som meg, et indonesisk opphav og referer til et sett av instrumenter, tradisjonelt gonger og ymse perkusjonsinstrumenter, eller til de som utfører musikken. Videre kan man lære at tradisjonelt så er Gamelanen hellig og antatt å ha overnaturlige krefter. Det er altså ikke noe småtteri Strønen begir seg ut på når han, i likhet med Arve Henriksen på Saukuteiki, har kastet blikk og ører mot en asiatisk tradisjon.

Å lytte til Pohlitz føles på mange måter som å sitte ved elvebredden å se på vannet flyte. For den tålmodige vil elveflyten etter hvert forandre seg, sakte men sikkert. Med tid vil flyten manifester seg i et slags mønster og i en slags rytme, og med ytterligere tid vil man oppdage at hele elven har blitt et minimalistisk groove. Ved elvebredden sitter også Arne Nordheim, Steve Reich og en gjeng med indonesiske munker. Vi har det fint og nikker anerkjennende til Strønens minimalistiske grooves. Perkusjonsbrødre som Paal Nilsen-Love, Audun Kleive og Erik Raude følger nok oppmerksomt med også mens de nipper litt te.

Det er lett å begi seg ut på en blindvei og tro at et album fylt med bare perkusjonslyder, og ikke en gang et trommesett, lett kan bli kjedelig. Men litt som Jesus gjør vann til vin, så skaper Strønen mye ut av lite. Det fryder og varmer i skrott og topp å lytte til hvordan Strønen med detaljhånd maler fram klanger og melodier med perkusjonsinstrumenter ved å elektronifisere og improvisere over tradisjonell indonesisk musikk.

På enkelte stykker, med Ingenious Substances og Dispatches som primeksempeler, maler Strønen fram smått absurd dansbare minimalistiske grooves. Noen slengte ut det smått idiotiske sjangeruttrykket IDM (Intelligent Dance Music) en gang i tiden. Jeg har ikke tenkt å være noe mindre idiotisk, Strønens Pohlitz er i så fall til tider Very Very Intelligent Dance Music (VVIDM). På andre stykker, for eksempel Heterogeneous Substances og E...quilibrium, så vektlegges flyten og det litt mer samtidsmusikkaktige fremfor oppbyggende rytmer. På avslutningsstykket, Natural History of Creation, er det ikke til å stikke under en stol at Supersilent sniker seg inn i musikkbevisstheten.

Det jeg har mest å utsette på når det gjelder Pohlitz er at den tenderer mot det monotone enkelte ganger. Det er fint å sitte ved elvebredden sammen med Nordheim, Reich og munkene, men elveflyten kan bli litt vel ensartet og det er lett å miste oppmerksomheten og begi seg ut på en lengre diskusjon med Arne Nordheim om klangens kunst, eller en diskusjon knyttet til temaet "Less is more" med Steve Reich.

Med Pohlitz bygger Strønen musikalske broer fra et land der minimalisme, Arne Nordheim, Steve Reich og tradisjonell indonesisk musikk huses, til landet der hvor man danser til smått absurde minimalistiske grooves ved elvebredden. Jeg vil si at Strønen gjør det som i utgangspunktet for mange er utilgjengelig musikk tilgjengelig til i hvert fall litt av den gemene hop. Samtidig vil jeg uttrykke en stor takk til Onkel Rune Grammofon som lar sine jazznevøer og jazznieser leke med frie tøyler, åpen grind og med en sandkasse fylt av kreativitet og innovasjon.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Dining Rooms - Numero Deux

(Guidance Recordings Inc.)

Overraskende lekre bølger fra Italia strekker seg over Frankrike og når helt opp til norsk kyst.

Flere:

Kollwitz - Like Iron I Rust
A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky